Målet med min kronikk trykt i Klassekampen fredag 7. mai var å vise hvilke problemer som kan oppstå når norske muskkjournalister skal yte ikke-vestlige artister rettferdighet i plateanmeldelser. Det tar tid å sette seg inn i en kultur. Det tar tid å sette seg inn i en artists produksjon. Det er ingen tvil om at de fleste norske journalister har referansene til vestlige kulturuttrykk i orden, men hvem kan med hånden på hjertet si at han har like dyp kunnskap om etiopisk, persisk, indisk eller samisk kultur? Mitt poeng er at det i slike situasjoner – når man skal anmelde plater fra en kultur man ikke har fullstendig kjennskap til – er lett å ty til en uheldig retorikk som er inngrodd i det norske språket. Man tyr til stereotypiene, til arketypene, til de rasemessige klisjeene. Denne retorikken underbygger en to-deling av verden, der vesten blir logisk og rasjonell, mens den ikke-vestlige delen av verden blir mytisk, autentisk og irrasjonell. Kronikken inneholdt et par eksempler fra norske medier, et av dem fra VG-journalist Carl Petter Opsahl. I sitt svar (Klassekampen 25. mai) benekter Opsahl at hans anmeldelser kan eksemplifisere dette. Opsahl hevder å være særskilt opptatt av forholdet mellom ånd og materie i musikk, og han bruker sine yrker som bevis for dette. Han antyder at et helhetlig studium av hans virke som musiker, skribent og prest alt i alt vil vise at han slettes ikke er i besittelse av de holdninger jeg tillegger en av hans anmeldelser. Dette stemmer selvfølgelig, det er dette som er poenget med kronikken. Det er ingen som har slike holdninger. De hører som kjent til på «historiens skraphaug». Ingen vil innrømme å kommunisere den samme holdningen til ikke-vestlige som kolonialistene gjorde. Likevel skinner den orientalistiske retorikk igjennom igjen og igjen. Det kan se ut som om Opsahl tror at uttrykk som i utgangspunktet er ladete blir nøytrale fordi de blir ført i pennen av en prest med en utenom det vanlige stor interesse for «musikkens metafysiske dimensjoner». Eller tror Opsahl at han har skapt sitt eget språk, upåvirket av hvilke føringer som omgir oss alle 24 timer i døgnet? Tror han at enhver anmeldelse blir lest som en del av anmelderens komplette livsverk? Når jeg stiller spørsmålet om hvorvidt det er Opsahls skyld at innvandrere må vaske gulv, mener jeg selvfølgelig ikke annet enn at enkelte strukturer i språket er med på å bevare og opprettholde de rase-og hudfargemessige skjevheter som finnes i Norge og i resten av verden. Opshal påstår at enkelte redaksjoner «synes å ha en forkjærlighet for polariserte diskusjoner med høy temperatur», noe som går på bekostning av saklighet og nyanser. Dette viser at han ikke har fattet poenget, og hans påstander om slurv og slapt lesearbeid hos undertegnede blir irrelevante. Opsahl synes å tro at kronikken dreier seg om ham, noe som ikke er tilfelle. Strengt tatt handler den heller ikke om musikkritikk. Den handler om mønstre som er tilstede i språket vårt, mønstre vi alle bruker når vår kunnskap ikke strekker til. Den handler om alle redaksjoner og alle skribenter. Musikkjournalisters retorikk i forbindelse med ikke-vestlige plater ble brukt som eksempel. At Opsahl ikke innser at hans tekster vil bli lest på andre måter enn slik han har planlagt, får bli hans problem.