I forbindelse med avsløringen av amerikanske soldaters mishandling av irakiske fanger har vi stadig fått høre at soldatenes oppførsel var «uamerikansk», og i strid med «amerikanske verdier». «Amerikanske verdier», blir vi fortalt, er frihet, demokrati og menneskerettigheter, og målsettingen med amerikansk utenrikspolitikk, inkludert krigen i Irak, er å spre disse verdiene til resten av verden. Hvis dette er spesifikt amerikanske verdier kan man saktens lure på hvorfor USA sender soldater verden rundt for å spre dem. Grunnen er selvsagt at amerikanske verdier oppfattes som universelle, og ikke som unikt amerikanske (et selvbilde om forøvrig har mye til felles med det norske). Samtidig er USA den mektigste staten i verden. Siden den mektigste staten i verden også er bærer av universelle verdier, har vi et lykkelig sammenfall mellom makt og moral: Det som er bra for USA er samtidig bra for menneskeheten. Og fordi amerikanske verdier oppfattes som universelle, tas det også for gitt at befolkningen i land som ikke allerede er «frie» ikke har noe høyere ønske enn å bli «frigjort» av USA. Derfor kunne amerikanerne forvente at befolkningen i Irak ville danse i gatene. På et litt mer konkret nivå har programmet om å spre «amerikanske verdier» to hovedelementer, nemlig demokrati og markedsøkonomi – frie valg og et fritt marked. Når det gjelder markedsøkonomi har amerikansk politikk i Irak vært konsekvent og i full overensstemmelse med «amerikanske verdier». En rekke statsbedrifter er privatisert, og det er inngått kontrakter og innført lover som skal hindre at privatiseringen reverseres når USA en gang trekker seg ut. Amerikanske selskaper har fått en stor del av disse kontraktene, slik at det nå dreier seg om «amerikanske verdier» i mer enn en betydning. Markedsideologien inkluderes nå til og med i organiseringen av USAs egen militærmakt. Private sikkerhetsstyrker opererer i tusentall i Irak på oppdrag av militæret, og det har blant annet kommet fram at flere av torturistene i Abu Ghraib-fengslet var private kontraktører. En slik delprivatisering av krigføringen har minst to fortrinn, sett fra USAs side. For det første kan private kontraktører tillate seg å bruke metoder som vanlige soldater ikke kan bruke, fordi de ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger. De kan ikke stilles for en militær domstol, fordi de ikke er soldater, og de kan heller ikke dømmes av en irakisk domstol, fordi USA har vedtatt at ingen amerikanere kan stilles for retten i Irak. For det andre kan bruk av private kontraktører redusere den politiske belastningen ved krigen, fordi det kan bidra til at antallet vanlige soldater som blir drept kan bli mindre. At private sikkerhetsstyrker dør har ikke på langt nær samme effekt på opinionen i USA som drap av soldater. Når det gjelder demokrati er saken mer komplisert. USA hevder at den overordna målsettingen med krigen i Irak er å innføre demokrati, både i Irak og i resten av Midtøsten. Her er imidlertid landets politiske praksis åpenbart i strid med de idealene de hevder å fremme. USA snakker om frihet og demokrati, men bruker tvang og støtter en rekke autoritære regimer. De snakker om å beskytte menneskerettigheter, men dreper tusenvis av sivile. Konsekvensen er at sett fra mottakernes side oppfattes ikke USA som bærere av frihet og demokrati, men som en stormakt som utsetter sine motstandere for maktovergrep.