Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Internasjonal solidaritet starter her

Hilde Larsen

I sitt innlegg den 11. mai skaper Svein Arne Lie inntrykk av at det er et motsetningsforhold mellom kampen for nasjonale rettigheter og kampen for internasjonal solidaritet. Han skiller mellom velferd i vest og velferd i øst. Begge disse skillelinjene er falske.

For å henge med i utviklingen av EU, må fagforeningene svare med noe annet enn nasjonale merkelapper når kapitalen utfordrer deres arbeiderrettigheter og velferd. For det andre må fagbevegelsens organisasjon og politiske mål sette internasjonal solidaritet øverst på dagsorden, skriver Lie.

Det mest problematiske med argumentasjonen til Svenn Arne Lie er likevel inntrykket han skaper (bevisst eller ubevisst) om at når norske fagbevegelser slåss for rettigheter i Norge er det usolidarisk. Lie setter opp et kunstig motsetningsforhold mellom det han kaller «nasjonal merking» og arbeid for «internasjonal solidaritet». Det er vanskelig å skjønne hva Lie mener med nasjonal merking av arbeiderrettigheter og velferd. Han har bare gitt ett eneste konkret eksempel, nemlig kravet om overgangsordninger i forbindelse med EUs utvidelse mot øst. Han skaper dermed et inntrykk av at det er galt av fagbevegelsen i Vest-Europa å slåss for å bevare de rettighetene det har tatt tiår å få gjennomslag for - rettigheter som normal arbeidstid, faste fridager og rett til sykepenger, en arbeidsledighetstrygd det går an å leve av og ikke minst en relativt sett god velferdsstat. Jeg kan ikke skjønne hvordan vi kan slåss for at andre skal oppnå slike rettigheter, hvis vi ikke samtidig er opptatt av å kjempe for dem på hjemmebane.

I EU-debatten blir nei-siden beskyldt for å være egoistisk og lite villig til å dele den norske rikdommen med andre. Arbeid for å sikre rettigheter som ivaretar velferd og arbeid for folk i Norge blir nærmest fremstilt som suspekt og litt småbrunt. Det er en kortslutning å tro at det er et motsetningsforhold mellom velferd i vest og velferd i øst. Dårlig velferd i Vest-Europa vil være en trussel mot velferd i øst, akkurat på samme måte som dårlige ordninger i øst setter velferden i vest under press. Slik jeg ser det er en sterk nasjonal fagbevegelse en forutsetning for å kunne opprettholde rettigheter og velferd i vest. Og en ting er sikkert: Hvis vi ikke klarer å forsvare lønn, velferd og arbeidsvilkår i vest vil det bli vanskeligere å oppnå rettigheter i øst. Da vil det verken være grunnlag for å kreve rettigheter eller noen grunn for kapitalkreftene å innføre dem.

Lie kritiserer arbeiderbevegelsen i Vest-Europa for å være for passive i EU. De er mer opptatt av nasjonal merking fremfor internasjonal solidaritet i EU, skriver Lie. Men det er lett å vedta internasjonal solidaritet, og det er lett å være enige om at vi trenger en sterkere fagbevegelse i EU for å demme opp for den ekstreme markedsliberalismen. Problemet med dette resonnementet er at EUs politiske rammeverk direkte motvirker dette.

Hilde Larsen

Til don Quijote fra Bush

Erling Lae

De fleste har fått med seg at Jan Erik Vold ikke liker at det skal bygges nytt stadion på Bislett. Jan Erik Vold hørte Bislettbrølet oppe ved Adamstuen hvor han bodde da han var liten. Nå bor han langt borte og synes at det skal vært sånn som det var før i tiden. Det går ofte sånn når man nærmer seg de 60.

For 50 år siden lekte vi på løkka ovenfor Bolteløkka skole, og vi fantaserte at vi var i krig, lekte politi og røvere eller indianer og hvit. Vi vokste det av oss, men jeg ser at Vold fantaserer fortsatt. Nå har han fått det for seg i Klassekampen 22. mai at jeg er George W. Bush som har gått til krig og skal bombe Folkets Bislett. Selv sitter jeg hjemme på hjørnet av Colletts gate et steinkast fra stadion, leser Volds fantasier i Klassekampen, og synes de er pussige. Og jeg tenker at nå leker han don Quijote.

Siden Vold er blitt voksen, han også, får vi ta ham på alvor, selv om han dikter opp uhyrer og skrøner, og selv om han dikter best når han dikter ordentlige dikt.

En av Volds skrøner er at politikerne bevisst har latt Bislett stadion forfalle slik at de kan rive stadion. Det er feil. Stadion må utvides og bygges helt om fordi det mangler to løpebaner og internasjonale mål, og det er heller ikke akseptable forhold for utøvere og publikum. For ordens skyld: Selv tilhørte jeg de politikere i Oslo som aller lengst satset på å rehabilitere nåværende stadion, men jeg har skjønt at det er umulig.

Volds neste skrøne er at det ville bli skøyteløp på Bislett dersom man valgte det såkalte rehabiliteringsalternativet som bystyret og idretten ikke vil ha. Det er tull.

Vold forsøker å innbille leserne at det såkalte rehabiliteringsalternativet vil gjøre at stadion nærmest vil se ut som nå. Sannheten er at dette alternativet ville føre til at deler av tribunene ville rage ti meter høyere enn ved det vedtatte alternativet. Volds alternativ er det verste for nærmiljøet.

Det er rørende hvilken omsorg Vold har fått for bilistenes ve og vel. «Bislettgatas smidige løp forkludres» skiver han med nærmest Orwell'sk nytale. Bislettgata er i dag en forurensende fartsetappe. Hvis gateløpet kunne flyttes, kunne vi få sydd sammen Lille Bislett og Sofies plass til et sammenhengende friområde og vi kunne samtidig redusere biltrafikken i området. Dette går ikke med «rehabiliteringsalternativet» til Vold. Det går med «Nye Bislett». Men bevares, - bor man langt nok unna, kan jo også biltrafikk virke romantisk.

Vold får det til å se ut som om byrådet og bystyreflertallet nærmest har gjort noe suspekt når det nå skal fremme egen reguleringssak for Lille Bislett, og han påstår, igjen feilaktig, at vi har trosset Riksantikvaren. Riksantikvaren har ikke kommet med noen innsigelse mot den vedtatte reguleringsplanen, Fylkesmannen har avvist mindretallsklagen og har stadfestet planen. Det får ingen betydning for utformingen av «Nye Bislett» om Bislettgata etter behandlingen av Lille Bislett går som nå, flyttes dit Riksantikvaren har anbefalt eller legges i vinkel helt ned mot Langaards-kvartalet. Derimot har dette stor betydning for de som bor i strøket. Men pytt, hva betyr vel dette for en utflyttet nostalgiker.

Vold gjør det til et hovedpoeng at det ikke blir en «oppvarmingsbane» på Nye Bislett. Han sikter muligens til den innendørshallen som nærmiljøet sterkt ønsker. Også denne kan komme under bakken hvis Bislettgata flyttes, men det er jo dette Jan Erik Vold ikke ønsker.

For øvrig merker jeg meg at Vold nå bekymrer seg for byens finanser. Det gjør jeg også, og jeg kan berolige ham med at de vedtatte bevilgninger til Bislett står fast. Skal det bygges mer enn vi har satt av penger til, må pengene komme fra andre enn kommunen.

En ting overrasker meg derimot ikke. Vold vil at embetsverket i departementet skal sørge for at det politiske flertallet i Oslo ikke får bestemme. For Vold tror på seg selv og eliten, ikke på flertallet.

Erling Lae er byrådsleder

Erling Lae

Ønskedrøm?

Grethe Haldorsen

I en eller annen fase innen psykologien ble det hevdet at alle drømmer er enten ønskedrømmer eller angstdrømmer. I natt hadde jeg en opplagt ønskedrøm som jeg føler trang til å dele med noen.

Jeg befant meg inne i en stor, uhyggelig murbygning med sprinkler for vinduene, men jeg følte meg tross alt trygg og i godt humør. Noen meter foran meg lå en haug med nakne menn innfiltret i og oppå hverandre. Rundt dem sto noen skjeggete, svartsmuskete menn som alle liknet på en viss Osama. De sto og lo mens de pirket godmodig på de nakne kroppene, som jeg fikk vite var kidnappet og fanget i en felle. Og hvem var disse ofrene som jeg i min drøm ikke kunne mobilisere den minste medynk med?

Jo, der lå de alle sammen: George W. øverst på haugen, han er tross alt president, og sprikte med de nakne beina til tross for fotlenkene. Under ham lå Rumsfeld, som var blitt fratatt brillene og plirte enda mer ondskapsfullt enn vanlig. På bunnen av steingulvet kunne jeg skimte Cheney, Wolfowitz og Perle, men jeg så ikke ansiktene deres, bare litt av armer og bein. Powell var blitt plassert et stykke bortenfor sammen med den eneste nakne kvinnen, Conny Rice. Hun klamret seg til utenriksministeren som prøvde å skyve vekk en schãferhund som slikket på Condaleezaens nakne bryster.

Jeg husker at jeg i min drømmetilværelse tenkte: Nå er det heldigvis slutt på krigen i Irak. Nå er det slutt på alle kriger, også Vietnamkrigen. Jeg rotet nemlig sammen Irak og Vietnam av en eller annen grunn. Jeg kan ikke nekte for at jeg der og da følte en stor lettelse, enn si tilfredsstillelse. For jeg gledet meg over at disse kristne fundamentalistiske forbryterne endelig var uskadeliggjort. Lenger kom jeg ikke i drømmen min, for plutselig våknet jeg brått av radioen som sto på like ved sengen, og jeg hørte dagens første nyhetssending klokka 06.00: Sharon har for tredje dag på rad gått inn i Gaza med et titalls stridsvogner og kamphelikoptere, bombet og ødelagt hundrevis av palestinske hjem, drept 10, 20, 30, 40 og så videre palestinere, som har bodd i disse kummerlige flyktningleirene i over 50 år. Ofrene er barn, kvinner og militante forsvarere av sin fedrenejord. Det internasjonale samfunn beklager, noen fordømmer mens andre (George W.) er bekymret, men ingen prøver å stanse krigsforbryteren Sharon. De er alle redd ham, både USA, EU og araberstatene.

Jeg skrudde av radioen og bredde dynen over hodet og håpet på at drømmen skulle fortsette med annen akt, hvor Sharon og hele hans regjering ble forenet med den nakne mannehaugen som allerede lå der på steingulvet.

Grethe Haldorsen