Det går mot sommer, noe de fleste av oss har vært vant til å betrakte som godt nytt. Men sørover i Europa ser de kanskje annerledes på det: Fjorårets sommer ble mange steder en katastrofe: Bare i Frankrike regner man med at rundt 15. 000 (!) døde på grunn av sommervarmen.(Hva med et seminar for klimaskeptikere i Sør-Frankrike eller Spania i sommer, i et lokale uten aircondition?)Men burde ikke vi mennesker tåle litt skikkelig sommervarme? Er vi ikke tilpasset et liv på savannene i Afrika? Jo, selv om forskerne nå mener at menneskets naturlige miljø ikke var direkte ute på savannen, men i skogkanten og helst ved et vann, kan vi tåle ganske høye temperaturer, faktisk over 100 grader i kortere tid. Vi tåler også å gå barbeint på brennende kull. Hvordan er dette mulig, når kroppen vår ikke tåler å bli varmere enn 43 grader, og nesten alle celler dør når temperaturen blir over 50?Årsaken er at kroppen har effektive mekanismer for å regulere temperaturen, og holde den innenfor et vindu på fra 36 til 38 grader. «Termostaten» ligger i hypotalamus, og ble oppdaget allerede i 1885 (av E. Aaronsohn og J. Sachs). Men det er gjerne i huden at vi kjenner om det er varmt eller kaldt, og huden har to slag sensorer: En type som responderer på temperaturer mellom 13 og 35 grader, og signaliserer graden av kulde eller varme. De er mest sensitive rundt 28 grader, noe som tyder på at det var i en liknende gjennomsnittstemperatur at vi utviklet oss som art. Den andre typen sensor reagerer på sterk varme, og gir oss smerte. Man har nylig funnet ut at denne sensoren også reagerer på capsaicin, den aktive ingrediensen i chilipepper. Så når du føler at munnen brenner etter at du har tatt for mye chili, er det faktisk ikke så langt unna sannheten – det er nøyaktig den samme følelsen. Det finnes også et motstykke til capsaicin, nemlig mentol, som gir samme følelsen som kulde. Men dette er altså snakk om hvordan kroppen subjektivt føler temperatur, og ikke hva den reelle temperaturen egentlig er. Så det er mulig å la seg lure – tro at man brenner seg mens man egentlig holder på å fryse i hjel. Eller omvendt.