Iblant, når jeg ser ekstra sliten og gammel ut, setter vi oss i gyngestolen. Framfor tven. Klokken har da gjerne passert halv ti på formiddagen. Espen Graff, Anne Arden og kollegene i TV2 og SVT har tatt med seg alle de viktige frokostnyhetene, og gått hjem. Vi har skiftet bleie, spist grøt, og pusset tenner. Vi har vært oppe siden halv seks. Jeg trenger desperat den passiviserende virkningen bare en fjernsynsskjerm kan ha på et barnesinn. Trøttheten overmanner meg omtrent samtidig som undervisningsprogrammene kommer på i SVT. Noe kjøkkenrinnredning flimrer over TV2. På NRK1 ser jeg, nei, er det mulig? Falcon Crest. Moderne som vi er, ender vi gjerne opp foran de interaktive fjernsynsprogrammene. På TVNorge har noen ungdommer holdt det gående siden soloppgang. Lengtende mennesker fra distrikts-Norge sender kryptiske meldinger. Er det noen som vil taste privat? Koz. Klemz. Noen ganger er det to svært homofile ungdommer som styrer det hele, og jeg tenker at det sikkert er positivt. Vår formiddagsfavoritt er musikkvideoene på NRK2. Også her er folkets røst ønsket, i form av sms-stemmer på de ulike musikkvideoene. I og med at jeg er ansatt i NRK, setter jeg min lit til at overskuddet fra disse tekstmeldingene er med på å finansiere lønnstillegget jeg fikk i år. Så dermed tastestemmer vi i vei. Innhyllet i farsrollen som jeg er, så tar jeg meg selv i å stemme opp litt mer familievennlige videoer. Verken Eminem, Snoop Dogg eller Guns and Roses får noen stemmer. Det gjør derimot de norske rapperne i Equizez. Ikke nok med at låten de spiller heter «Barnslige mennesker». De har jammen meg proppet videoen full av unger og en plystrende Atle Antonsen også! Opp med den. Den nye Tungtvann-videoen er full av hasjrøyk og utagerende fæsting, men en pogende ettåring kan ikke ta feil. Dette er bra, opp med den. Resten av kontantkortet brenner vi på «Dødssøt» av mc Ravi og dj Løv. Med ett minnes jeg fredlige formiddager foran skjermen i min egen barndom. Jeg forteller junior om da jeg var litt større enn han er nå, og full av barnesykdommer. Da ble jeg sendt med drosjebil til min mormor på Møhlenpris i Bergen. Sammen gledet vi oss over Trim for eldre, et program der vi kunne delta med hele kroppen uten at det kostet oss et øre. Men så kom vi jo ikke på tv, heller. Fra gyngestolen 25 år seinere kan vi utøve musikalsk forbrukermakt så lenge kontantkortet rekker. I et øyeblikks ondskap tar jeg fram mobilen og stemmer Alanis Morisette nedover på lista. Aller helst kunne jeg tenke meg å sende over et bilde av oss, her vi sitter. Et stilleben. Sønn med bevisstløs far i gyngestolen. Men mobilen min har ikke innebygd kamera. Bildene får pent vente til neste generasjon, sammen alle mp3-filene jeg heller ikke gidder å sette meg inn i. Orker ikke, gidder ikke, passer meg ikke, raker meg ikke. Alle er så treige. Alt ting går så fort. Pappa er dj. dj Sløv. På tide å komme seg i arbeid igjen. Bokanmelderen og radiomannen Knut Ameln Hoem skriver om hverdagen som hjemmevcærende pappa på Torshov i Oslo.