Datoen 30. juni, da USAs okkupasjonsregime i Irak offisielt vil avsluttes, nærmer seg ubønnhørlig. Ett år etter Saddams fall ligger drømmen om jublende velkomstsfeiringer og et vellykket regimeskifte i grus. Amerikanerne vant ikke irakernes hoder og hjerter – det kan virke som de i stedet har hatt fokus mot helt andre kroppsdeler, og det på en planmessig respektløs måte. Det er ikke mulig å argumentere med at okkupasjonen er en beklagelig nødvendighet – den er i seg sjøl et problem og en kilde til kaos og konflikter. «Krigen kan ikke vinnes militært», sier nå USAs generalstabssjef i en høring i senatet. Og han legger til at FN må spille en ledende rolle, dersom USA skal ha håp om en politisk seier i Irak. I dette ligger en innrømmelse av at USA alene aldri kan vinne irakernes hoder og hjerter. FN må gi legitimitet til en ny irakisk regjering. At FN i etterkant kommer inn med velsignelser på denne måten så vi også rett etter Kosovo-krigen. FN «kom inn» i Irak i oktober i fjor. Da vedtok Sikkerhetsrådet (resolusjon 1511) enstemmig å stille okkupasjonsstyrken i Irak under FN-mandat. Under en enhetlig militær kommando – ledet av USA. USA opptrer nå i Irak med mandat av FN. Dette er den stabiliseringsstyrken som også Norge deltar i. Motytelsen Frankrike og Russland krevde var at det ble satt en tidsfrist for når irakerne skulle få tilbake suvereniteten over sitt land. Det var ikke vanskelig for USA å gå med på dette, siden problemene for lengst hadde tårnet seg opp for okkupantmakta. Med denne FN-støtten håpet USA også at flere land skulle stille med tropper og penger til okkupasjonen, noe som ikke har skjedd i særlig grad. Kravet burde vært at en FN-ledet og bredt sammensatt internasjonal styrke uten medvirkning fra USA overtok administrasjonen av Irak inntil en demokratisk valgt regjering kunne overta. Da kunne det vært et håp om at flertallet av irakere godtok dette. Men noe slikt er dessverre ikke mulig – av en rekke grunner. Det er nok å nevne at USA ikke vil nøle med å bruke sitt veto i Sikkerhetsrådet mot et slikt åpenlyst prestisjenederlag og at FN ikke rår over noen øremerket utrykningsstyrke som kunne brukes i slike situasjoner. Nå er FN i stedet viljesløst med på ferden. Irakerne opplever uansett at de står under amerikansk okkupasjon. Det ser ikke ut til at dette vil forandre seg etter den 30. juni heller, for USA vil fortsatt ha både egne styrker og dessuten kommandoen over de irakiske sikkerhetsstyrkene etter denne datoen. Denne krigen har alt kostet USA langt flere soldater og økonomiske ressurser enn Kosovo- og Afghanistan-krigen, sjøl om den ikke har Vietnam-dimensjoner. Ganske enkelt å kaste kortene og overlate Irak til seg sjøl ville være et enormt nederlag for USA og absolutt utenkelig siden Bush satser på gjenvalg. Heller ikke med en John Kerry som president vil noe slikt skje. USAs mål er ikke å holde land okkupert, i så måte er hensikten i Irak annerledes enn for eksempel Israels okkupasjon av Vestbredden. Målet er USA-vennlige regimer med markedsøkonomi, «demokrati» og amerikanske «verdier». Men det blir mer og mer gåtefullt hvordan man har tenkt å få irakerne til å stemme for en slik løsning i frie, demokratiske valg. Irak har – i motsetning til både Kosovo og Afghanistan – en geostrategisk betydning slik det er sentralt plassert i den ustabile Midtøsten-regionen. USA trenger et pro-amerikansk Irak fordi naboene Iran og Syria tilhører ondskapens akse og naboene Tyrkia og Saudi-Arabia heller ikke lenger er å stole på. Taper de Irak, har de ingen sikre kort i regionen, om man da ikke regner Israel som sikkert kort. USA vil derfor desperat fortsette okkupasjonen i håp om politisk gevinst i Irak, samtidig som fortsatt okkupasjon vil undergrave muligheten for en slik gevinst.