Hvis jeg tar innover meg denne avstanden mellom Klassekampen-lesere og andre blir jeg helt matt og forvirret og får behov for et hjertesukk. Et slikt sukk kommer over meg hver gang jeg er på hyggelig samling med gamle eller nye venner som aldri har satt sine øyne på en radikal tekst. Jeg vingler som følge av dette i et dobbelt univers med to virklighetsbilder som overhodet ikke matcher, ja knapt overlapper, hverandre. Jeg er sikker på at du har opplevd det samme i en rekke sosiale settinger, og at du har funnet din helt egen måte å takle det på. Kanskje via fortrenging, forglemming eller forferdelse med påfølgende lange utmattende debatter, nesten alltid med det ene resultat at du tviler på alt ditt og alt du står for, og etterpå skriver lang mail til radikal venn som forstår deg og kan gi seg verdensbildet (og selvbildet) tilbake, eller du forfatter et langt kapittel i dagboken din, eller man kan gjøre som meg, øse ut frustrasjon over spalte i avis. Ingen av delene vil likevel leses av dem som burde lese det: Våre venner som tror vi er skråsikre på alt og aldri tviler. Hvor feil kan de ta.