New York Times melder at det er viktigere for Bush-administrasjonen å slå liberalerne hjemme enn baathistene i Irak. Dette er grunnen til at den bruker mer tid på amerikanske meningsmålinger enn på irakisk historie. For så vidt kan dette bekrefte vår stereotypi av USA: Man liker å se utover, ikke innover, men stort sett når overblikket til USAs egne grenser, utenfor er bare et stort mørke. Likevel må vi spørre om noe mer ligger under? Det har lenge vært noe desperat over ekstrem-høyres angrep på og manipulering av den politiske prosessen. Konstitusjonelle og politiske virkemidler er vridd til mot motstanderen som er systemet selv. Resultatet er ironisk oppsummert av Bush selv, i et opphøyet symbolsk øyeblikk, da han presenterte sin justisminister (som i USA kalles Attorney General ). «Ashcroft», sa han: «er general. Hvorfor kaller vi ham general? Jeg tror det er fordi vi alle er i hæren nå!». Noen stikkord er: 1) riksretten mot Clinton på en fillesak som skadet grunnlovens autoritet, 2) det ublodige kuppet i Florida i 2000. Tusenvis av svarte ble ulovlig fjernet fra valglistene og andre skremt fra å stemme. Høyesterett blokkerte med 5 mot 4 å telle stemmene på nytt, som ville gitt et annet resultat, 3) den massive og bevisste løgnkampanjen før Irak-krigen, 4) striden i 2003 om en nyinndeling av valgkretser i Colorado og Texas for å sikre republikanerne flere valgmenn i år. Vi kommer selvsagt ikke utenom den militære vending vis a vis utlandet som på hjemmeplanet undergraver verdier USA påberoper seg. Ekspansjonisme har vært et konsistent trekk ved hele USAs historie og det har alltid ført til makt over andre. Verdenspolitimentaliteten har vært der lenge. Likevel har USA så langt som mulig satset på imperialisme light, på uformell og indirekte makt: markedsmanipulasjon, bruk av gjeldsvåpenet og allianser med de villige. Et kulturelt hegemoni ble vevet inn i de underordnedes egne praksiser og holdt konflikt innen akseptable rammer. Dette, og erstatningen for det har nå møtt veggen. Selv om USA er ledende i teknologisk innovasjon, så har det de siste tiårene mislykkes å integrere den med sin egen produksjon. Det skjer i Japan, Kina og Singapore. Unntaket er militærteknologi. Asia betaler royalties og låner ellers USA penger slik at det kan finansiere eget forbruk og føre krig uten å øke skattene. USAs gjeld er utrolige $3 billioner og vil dobles de neste seks år. De produktive, finansielle (og antagelig kulturelle!) virkemidlene for imperialisme light er kraftig svekket. Originalversjonen er hentet ut av skapet for å sikre direkte og formell kontroll. Nå slår også den feil og frister neppe til gjentagelse. Et tips er at USAs korporasjoner kan gi opp å være den globale landsbyens overherre, og i stedet forsterke det grepet om og utbyttingen av det amerikanske samfunnet som ligger i forlengelsen av 25 års rå liberalisme.