Da den hvite kista ble forsvant inn i bilen utenfor kapellet, dannet det seg trengsel av venner og kolleger som passet på at alle blomstene kom med. Det var et sørgelig syn, men vakkert, rent ut sagt filmatisk. Bilen gled av gårde. Vi sto tilbake, fattige, et hundretall mennesker som alle hadde vært så heldige å ha noe med filmfotograf Knut H. Gløersen å gjøre. Fattige etter tapet, men rike på minner. «Der forsvant læremesteren vår», sukket Rolv Håan, en nær kollega og venn.