Sønnen min våkner uvanlig seint, og dermed er vi kommet litt skeivt ut i år også. Vi er jo blitt foreldre, og da er 17. mai-arrangementene om morgenen plutselig innenfor rekkevidde. Vår frelsers gravlund. Bjørnson og Ibsen. Nei, dette skal vi gjennomføre! Jeg slenger sønnen min i hans flaggpyntete karjol, løsner fotbremsen, og ruller av sted. Vi gikk glipp av Afshan Rafiq. Høyre-politikeren talte på Wergelands grav. Det hadde vært en bra start. Når sønnen min begynner på skolen, kommer han sikkert til å få en pakistansk kjæreste. De formerer seg jo som kaniner, som en kjerring på bussen sa. Jeg har formert meg jeg også. På kaninvis. Nå er jeg og lille sprett på gravlunden, og der er Erik Fosnes Hansen. Erik Fosnes Hansen holder talen ved Ibsens grav. Fosnes Hansen løfter fram Ibsen som den sanne nasjonale dikteren. Han skjønte at vi er en gjeng med dårer alle sammen. Ibsen var ikke så opptatt av det nasjonale. Han var mer opptatt av å spørre hva og hvorfor.