Klassekampens vitenskapsspaltist, Bjørn Vassnes, bruker mye plass på å kritisere andres debatteknikk. Hvis det virkelig er slik at han undrer seg over hvorfor han ikke får til en «reell debatt» med kjønnsforskerne vil jeg anbefale ham en kritisk og selvrefleksiv gjenlesning av sine egne innlegg med bruk av den standard han ellers reserverer for andre. Bjørn Vassnes mener han blir tiet i hjel av kjønnsforskerne. Men da han innledet sitt korstog mot hele kjønnsforskningfeltet gjennom en grovt generaliserende og insinuerende artikkel basert på løsrevne sitater fra enkelte kjønnsteoretikere i Prosa 3/2003, fikk han umiddelbart grundige svar fra fire profilerte kjønnsforskere. Hvor mye oppmerksomhet trenger han egentlig? Kari Wærnes påpekte blant annet at sosiobiologien er sterkt omstridt innenfor den biologiske vitenskapens eget fagfelt og at det finnes legitime forskningsspørsmål som ikke kan reduseres til biologi – eller hvor biologien rett og slett ikke har noe særlig å bidra med. Kjell Soleim påviste blant annet at Vassnes hadde misforstått Simone de Beauvoirs utsagn om kroppen (Prosa 4/2003). Anne Jorunn Berg og Beatrice Halsaa skrev nyansert om poststrukturalismens stilling i moderne kjønnsforskning og minnet om den viktige distinksjonen mellom biologi og biologisme (Dagbladet17.6.03). Dette kvalifiserte imidlertid ikke som «reell debatt» for Bjørn Vassnes (Prosa 5/2003). Han ser ut til å klassifisere alle folk som er uenige med ham som usaklige. Det blir det lite interessant debatt av. Bjørn Vassnes iscenesetter med stor patos seg selv som vitenskapelighetens heroiske ridder, men bryr seg lite om å verifisere sine påstander om andre. Også det gjør det lite interessant å debattere med ham. Om kjønnsforskningsfeltet er gettofisert må være et rent empirisk spørsmål. Det er ikke vanskelig å få øye på forhold som gjør hypotesen tvilsom: Det er neppe noe annet forskningsfelt som er utsatt for et så kontinuerlig legitimitetspress og som er til de grader synlig i offentlig debatt. På Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK) får vi daglige henvendelser fra journalister som vi besvarer etter beste evne, på samme måte som vi prøver å rekke over en god del av medienes kjønnsdebatter. Kjønnsforskningen er tverrfaglig og har initiert dialoger med mange andre fagfelt. Ved SKK har vi i dag et samarbeid med hele 16 fag i forbindelse med vårt undervisningsprogram. Vi har professor-II stillinger i medisinsk og i teknisk-naturvitenskapelig forskning, i samarbeid med medisinsk fakultet og matnat-fakultet. Jeg tror ikke man vil kunne peke på så mange andre fag som har vist en slik vilje og interesse til tverrfaglig dialog. Bjørn Vassnes har ført Norges Forskningsråds (NFR) program for kjønnsforskning som dokumentasjon for okkulte aktiviteter. Men slår man opp på NFRs nettsider finner man empiriske prosjekter om arbeid, omsorg, trafficking, pedagogikk, helse og politikk. Tone Bleies prosjekt om kjønn og biologi ble finansiert gjennom NFRs kjønnsforskningsprogram. Også denne detaljen ble selektert bort av Vassnes for å få landskapet til å passe med det kartet. Vassnes mener kjønnsforskningen avviser kritisk debatt. Debatt og konflikt har vært et kjennetegn ved feltet siden dets fødsel. Det er riktig at sosialkonstruksjonistiske perspektiver har stått sterkt de siste årene, men det har ikke betydd at de ikke har vært heftig debattert. Når Bjørn Vassnes i sin artikkel i Prosa bruker Toril Mois kritikk av poststrukturalistene er det jo nettopp et eksempel på dette. Vassnes mener vel ikke at det skal gi fratrekk å henvise til Judith Butler? Var det åpenhet og demokrati han prosederte for? En annen ting er at sosialkonstruksjonistiske perspektiver (inklusive debatt om dem) i samme periode har stått sentralt også i store deler av andre humanistiske og samfunnsvitenskapelig fag. Man kan undre seg over hvorfor Bjørn Vassnes ikke angriper alle sosiologer, alle idéhistorikere, alle psykologer på samme grunnlaget som han angriper alle kjønnsforskerne? Heller ikke innen disse fagområdene oppfattes evolusjonsbiologien som voldsomt relevant for forskningstemaene. Hvis Vassnes virkelig mener at dette kvalifiserer til nedleggelse, kan det unektelig være store penger å spare for skattebetalerne. Men det er kanskje, når alt kommer til alt, heller kjønnet enn kroppen som skal nagles til biologien? Bjørn Vassnes synes han selv er en kritisk journalist. Jeg deler ikke hans oppfatning. Det er ikke kritisk journalistikk på forhånd å ha delt opp verden i sort og hvit. Det er ikke kritisk journalistikk å forfølge visse fagmiljøer på vagt og uspesifisert grunnlag, mens man uhemmet og kritikkløst idealiserer andre. Hvis Vassnes var en kritisk journalist ville han for det første ha stilt større kvalitetskrav til sine egne kritiske innspill, for det andre også være opptatt av å formidle til sine lesere kritiske synspunkter på sin egen yndling, evolusjonsbiologien. En slik kritisk diskusjon, ikke minst av det metodiske og vitenskapelige fundamentet for evolusjonsbiologiens påstander, trenger han ikke gå til kjønnsforskningen for å finne. Den finnes innen mange fag, og også innen naturviternes egne rekker. Blant annet var det på SKK-seminaret en debatt om i hvilken grad evolusjonsbiologien arbeider med falsifisering som metode. Det var ellers et hovedpoeng i den gamle logiske positivisme som Bjørn Vassnes tydeligvis fortsatt henger urokkelig fast i. Hvis ikke Bjørn Vassnes har annet å diske opp med enn sin fornærmethet og heroiske selviscenesettelse, sin stereotypisering og stigmatisering av andre, sin uhemmede idealisering av evolusjonsbiologien som ny supervitenskap, og sine moralske påbud til andre om hva de skal bruke tiden på – så tror jeg faktisk jeg sier takk for meg i debatten i denne omgangen.