Joni MitchellAll I want(Blue, Reprise, 1971)Det ene: Du dro til Berlin våren for tre år siden. Studietur. Du dro aleine. Med backpack og bærbar. Med «Europe on a shoestring». Jeg kunne ikke være med. Jobb og alt det der. Det var uunngåelig. Du tok toget. Dunketidunk nedover. Kaffe, aviser, overfladisk søvn og Joni Mitchell på diskmannen. Ei plate. Bare ei plate. Det var bare ei plate som betydde noe den gangen. «Blue». Fra 1971. Mitt fødselsår. To like gamle ting som du elska like høyt. Det var det du sa. Husker du? To tredveåringer du ikke hunne leve foruten? Husker du vi feira tre dager i året? Min, din og «Blue»s. Drakk lange, tynne drinker i sola og spilte plata om og om igjen. «All I want». «Carrie». «California». «This flight tonight». «The last time I saw Richard». «River». «My old man». Å, herregud, «My old man». Men mest av alt: «All I want». Da reiste du deg opp, husker du? Opp av fluktstolen. Med den tynne drinken. Blandet av deg. Og den pinglete paraplyen. Kjøpt av meg. Og sang: «All I really want our love to do/ Is to bring out the best in me and in you too».Det andre: Nå er det jeg som er på reise. Nedover. Dunketidunk til København. Berlin. Barcelona. Uten backpack, men med bærbar. Øl, diktsamlinger, overfladisk søvn og Joni Mitchell på minidisken. Og éi plate. Bare éi plate. Det er fortsatt bare éi plate som betyr noe. «Blue». Fra 1971. Fra fødselsåret mitt. Jeg liker å tenke at Mitchell spilte den inn like før jeg kom ut. Spilte den inn til meg. Til spebarnet. Så jeg skulle ha noe å høre på her ute. I verden. Lyder som betydde noe. Noe som varer og rekker. Noe som ikke dør. Jeg liker å tenke at «My old man» er til meg. «California» til meg. «All I want» til meg. Nei, forresten, til oss. Nei, nei, til deg. Den må bli til deg. Ja. Det er du som synger «All I want» på min minidisk. Du. Bare du. I sommerkjole. Med drink og paraply. På fødselsdagen. «I am on a lonely road and I am travelling, travelling, travelling, travelling».Det ene og det andre: Det skulle vært oss på reise. Men det er det ikke. Det skulle vært oss nedover. Men det er det ikke. Det skulle vært oss dunketidunk av gårde. Med backpack. Med sixpack. Med bærbar. Med Joni. Joni. Joni. Joni. Det skulle vært oss med dette ensomme jernbanesporet. Gjennom danske netter. Gjennom tyske skoger. Gjennom franske byer. Helt til spanskekysten. «Hmm, hmm, hmm, hmm/ Want to make you feel free/ I want to make you feel free». Gratulerer med dagen, baby.