Når en svinger høvelen gjelder det som kjent å ikke skjære av seg haka. Ekstra stor forsiktighet kreves når man barberer pungen. Det kan gå veldig galt når en halvkjent forfatter med et par bøker om sjekking under beltet skal opphøye sine erfaringer fra nattelivet til samfunnsteori. Mads Larsen er best husket som mannen som poserte avkledd med boken sin i Dagbladet. Som kjønnsteoretiker er han like naken, om vi skal tro hans utlegninger i Klassekampen på mandag. I det som må være et slags promo-stunt for å få unna restopplaget av «Pornopung» kaster Larsen seg ut i et voldsomt angrep på kvinnebevegelsen, og lanserer en banebrytende samfunnsanalyse: Kvinnekampen er vunnet, nå gjenstår bare et par runder likestilling – særlig den som handler om å befri undertrykte menn på «kjønnsmarkedet». I 2004 gir hard polemikk mot 70-tallsfeminismen ingen poeng for intellektuelt nybrottsarbeid. Særlig modig er det heller ikke. Larsens analyse krever derimot høyt utviklet blindhet for noen temmelig åpenbare sammenhenger i samfunnet vårt. For eksempel at lønnsutviklingen ikke går i retning likelønn mellom menn og kvinner, slik Larsen hevder, men at lønnsgapet har økt de siste årene. Eller at vi har fått servert et forslag til pensjonsreform som 70 prosent av kvinnene vil tape på. Eller at sykefraværet i offentlig sektor øker eksplosivt, og avdekker et arbeidsliv som sliter ut kvinner i omsorgsyrker. Eller at antallet anmeldte voldtekter i Norge ble nesten doblet i løpet av tiåret fra 1991 til 2001. Lønnsgapet og voldtektsstatistikken har det til felles at de fortjener å tas noe mer alvorlig enn Larsens følelse av underlegenhet når han skal sjekke damer. Det er ikke kvinnesynet som gjør Mads Larsens skriverier verdt å kommentere. Det er hans syn på menn. Han avslører hvor stusslig det står til med den norske mannsrolledebatten. Når Larsen får stå fram som en slags innovatør på dette feltet, er norske menn i trøbbel. Det mest spennende vi kan by på er visst folk som føler seg truet av kvinnefrigjøring, enten den kommer i form av traumatiske opplevelser på kjønnsmarkedet eller fra vaginalstaten. Slikt blir det sjølmål av. Så lenge mannlige debattanter må begynne kjønnsrolledebatten med å erklære feminismen avleggs og kvinnekampen over melder de seg ut av virkeligheten, og dreper debatten før den har begynt. Sånt duger bare til pubertal selvhevdelse, og gjør at vi mister muligheten til å ha en nyansert debatt om hva mer likestilling faktisk bør bety for menn. For det er sant at endringer i kjønnsrollemønsteret også endrer forutsetningene for menns liv og syn på seg selv, og det er sant at venstresiden ikke har vært spesielt opptatt av den siden av debatten. Men det er jo vårt eget ansvar. Det er noe ynkelig over menn som anklager kvinnebevegelsen for å være for lite opptatt av menn. Vi trenger en mannsrolledebatt. For eksempel om hvordan vi skal unngå at kjønnsrollemønsteret setter menn fast i en posisjon som annenrangs omsorgspersoner. Det bør reises diskusjoner om mer pappaperm og om hvorfor ikke flere velger delt omsorg ved samlivsbrudd. Det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet handler ikke bare om hvorfor det er så få kvinner i lederjobber i det private næringslivet, men også om hvorfor det ikke jobber flere menn i barnehagene eller på sykehjemmene. Vi trenger en debatt om hvorfor gutter sakker akterut i skolene våre. Men det kan ikke gjøres i en slags konkurranse med feminismen. Vi bør diskutere hvorfor noen menn føler seg underlegne i privatsfæren. Men det kan ikke gjøres uten å ta inn over seg at hver tredje norske kvinne utsettes for grov vold i løpet av livet, og hva det sier om maktfordelingen i alt for mange av de tusen hjem.