Jeg har gjennom livet hatt den blandete fornøyelse å arbeide i årevis med polakker og så nå i over ti år med serbere og deres naboer på Balkan. Man kan beklage Skjebnen, hvorfor har jeg alltid valgt å bo og arbeide i så vanskelige land – Vi som trodde på et tredje standpunkt kritisk til øst og vest, begynte tidlig å søke østover. Stalin var død og vi mente det var riktig å kontakte menneskene på den andre siden. En filosofi ble akseptert av «politisk korrekte» politikere bare få år senere. Jeg søkte stipend til Polen og dermed var det gjort! Mens de kommende AKPere bare langsom begynte å forberede verdensrevolusjonen på Sinsen gymnasiesamfunn var jeg tidlig i seksti-årene forlengst på plass i Krakow og Warszawa. Jeg hadde allerede mistet de fleste illusjoner og var under sterk påvirkning fra Polens dekadente åndsliv. Gudskjelov var det før paven og kirken ble moderne, jentene i den katolske kulturklubben i Krakow kalte vi for de bleke jomfruer. Etter harde år med Hitler og Stalin trodde en ny generasjon på svært lite, unge studenter leste Camus og var i eksistensiell krise. Jentene i Krakow klarte å skape spennende kreasjoner av tøystykker fra tredveårene hentet fra tantes kleskap og var spennende dekadente, syntes en ung mann fra det mer trivielle Oslo. Ingen hadde penger, men vodkaen fløt og åndslivet blomstret. En ung mann med gammeldags skjegg var komponisten Krzystof Penderecki, en annen litt tykkfallen gutt het Jerzy Grotowski, hans teaterteorier ble kjente over hele verden. En noe eldre dame Wieslawa Szymborska levde sammen med forfatteren Kornel Filipowicz, han er ufortjent blitt litt glemt, mens damen etterhvert fikk en nobelpris. Ellers vrimlet det av malere, unge diktere, den senere internasjonalt kjente kabareten Pivnica hadde sin første og største blomstringstid. Kryzstyna senere regisøren Andrzej Wajdas kone sang «nie ma movy» – det er det ikke tale om – vi følte det dreide seg om en elegant kritikk av systemet.