I debatten om pensjonsreformen blir det ofte påstått at det er urettferdig at dagens unge, i motsetning til de som er yrkesaktive i dag, får en dobbelt byrde: De skal både spare til pensjon for seg selv, og de får større skattebyrder fordi skatten deres skal dekke de store pensjonskravene til et økende antall gamle som i hovedsak får sin pensjon bestemt av dagens skattefinansierte pensjonssystem. La oss gå gjennom disse to 'byrdene': 1) sparing til egen pensjon og 2) betale pensjon til de gamle ved skatteinnbetalingene. Hensikten er å drøfte om dagens unge får andre byrder enn det deres foreldre hadde.Argumentet om at dagens unge må spare til egen pensjon stammer fra skattekommisjonen. Den foreslår som kjent at det etableres et pensjonsfond som skal sikre pensjonen til framtidas gamle via avkastningen på de verdipapirene som fondet investerer i. De unges sparing skal skje ved at de skal betale inn premie til pensjonsfondet. Når de betaler inn pensjonspremie, blir konsummulighetene redusert i forhold til det de hadde vært om de ikke hadde betalt pensjonspremie. Det blir mindre etterspørsel etter konsumvarer, og arbeidskraft som ellers hadde blitt brukt til å produsere dette, kan flyttes over til virksomheter som produserer utstyr og maskiner. Produksjonsutstyret vil bidra til økt produktivitet og til at det i neste omgang kan blir produsert mer konsumvarer per arbeider. Ved at de unge sparer, legger de altså forholdene til rette for økonomisk vekst. Denne veksten kommer alle konsumenter til gode, både barn, unge og gamle. Hvordan den fordeles mellom disse gruppene, avhenger blant annet av skattesystemet. De unge får glede av sparingen når de blir pensjonister hvis den førte til investeringer som ga så stor vekst at den samlete produksjonen av konsumvarer dekket konsumet både til dem selv og til dem som da vil være barn eller unge. Sånn sett kan en si at de har spart til sin egen pensjon. Men er dette vesensforskjellig fra hva foreldregenerasjonen har gjort? Det har vært stor økonomisk vekst også mens denne generasjonen var unge og yrkesaktive. Denne veksten har vært mulig fordi foreldrene avsto konsum som ga realøkonomisk rom for investeringer. Men foreldrene har spart på andre måter enn i pensjonsfond. De har blant annet satt penger i banken, og banken har lånt pengene ut til ulike investeringsformål. De har også betalt skatt, og deler av dette er brukt til offentlige investeringer. Både privatfinansierte investeringer og de offentlige investeringene bidro til økonomiske vekst og til større privat konsum for både barn, unge og gamle. Dersom foreldrene ikke hadde spart eller hvis de hadde betalt mindre skatt, kunne de selv ha konsumert mer mens de var yrkesaktive. Men det hadde resultert i mindre vekst. I likhet med hva de unge vil måtte gjøre, har foreldrene måttet forsake konsum for å kunne bidra økt konsum, også for seg selv, i framtida. Dersom sparing i pensjonsfond fører til at de unge konsumerer mindre og sparer mer slik at veksten blir større enn den ellers ville vært, kan en si at de unge har større, men ikke en annerledes byrde enn foreldrene. Empiriske studier gir ingen entydig konklusjon om at pensjonsfond fører til økt samlet sparing. Trolig vil forskjellen mellom foreldrenes sparing og de unges sparing være hvor de har spart. De unge vil også betale skatt og spare i bank, men de vil antakelig spare mer i fond og mindre i bank enn foreldrene. Det er derfor ikke særegent for de unge for at de må spare til egen pensjon. Det ha deres foreldre også gjort, og foreldrene før dem igjen også. Det er riktig at når dagens unge blir yrkesaktive, må deres skatteinnbetalinger bidra til å betale pensjon til foreldregenerasjonen. Men det har sannelig foreldrene deres også gjort. De har via sine skatteinnbetalinger betalt pensjon til sine foreldre. Alle yrkesaktive generasjoner betaler pensjoner til de gamle. I samfunn uten offentlige pensjonssystemer eller private pensjonsfond, må de yrkesaktive dele det de produserer mer direkte med de gamle, enten ved at de gir dem penger eller ved at de gir dem mat og kanskje husrom. De får mindre selv fordi de deler med de gamle. Dagens unge har derfor ikke andre typer byrder enn det alle generasjoner har hatt. Men det kan argumenteres for at de har større byrder fordi de er færre og vil måtte dele det de produserer med flere gamle enn det generasjonene før dem måtte gjøre. I år 2000 var det 3,9 personer mellom 20 og 64 år per person over 65 år og altså cirka 4 personer til å bidra til pensjonen til én gammel, gitt at alle i yrkesaktiv alder var i arbeid. I år 2050 ventes tallet å falle dramatisk: Da er det bare potensielt 2,2 personer til å spleise på pensjonen til én gammel. På den annen side vil et fallende barnetall føre til at økning i samlet forsørgelsesbyrde ikke vil være fullt så dramatisk.Men hvor stort er egentlig problemet? Beregninger fra SSB (Økonomiske analyser 4/2003) viser at det private forbruket per innbygger kan vokse med 2,5 prosent i året fram mot 2050 selv om det er færre yrkesaktive som skal forsørge flere eldre. Denne veksten innebærer at privat konsum per innbygger vil være doblet i forhold til i dag før år 2030. Så selv om de unge kanskje må betale relativt mer av inntekten sin i skatt for å dekke pensjonen til de gamle, vil de likevel ha et vesentlig høyere konsum enn sine foreldre. Noen vil kanskje mene at det likevel er urettferdig at de unge må dele med flere gamle. Mot dette kan det argumenteres at det var de gamle som gjennom sin sparing la grunnlaget for de unges høye konsum, og de gamles konsumnivå var i utgangspunktet atskillig mindre enn deres barns. En alternativ rettferdighetsbetraktning kan være at de bør belønnes gjennom et rimelig nivå på pensjonene.