Vegard Velle tar i en interessant og omfattende artikkel i siste nummer av Le Monde Diplomatique til orde for samfunnslønn. Han synes å ha satt seg godt inn i stoffet og kan blant annet fortelle at ideen første gang ble fremsatt av den engelske filosofen Thomas Paine i 1796. Tatt i betraktning at den rådende økonomiske politikken er hentet fra samme århundre (Adam Smith), kan det synes som om vi har stått på stedet hvil i over 200 år. Velle kan opplyse at Arbeiderpartiet foreslo en ordning med samfunnslønn i 1971 og at det i et senere utkast til arbeidsprogram (1981-85) foreslås at en garantert minsteinntekt må utredes. Det siste er nokså overraskende når man kjenner Arbeiderpartiets politiske snuoperasjon på 1980-tallet. Tove Strand (senere Gerhardsen) skrev sin hovedoppgave ved Universitetet i Oslo om samfunnslønn. Men hun var også den, som siden tok til orde for økte lønnsforskjeller og høyere lønninger til ledere i staten. Vi har merket oss at Venstre har programfestet samfunnslønn, «om enn ikke alt for høylytt», ifølge Velle. Lars Sponheim gir en begrunnelse for samfunnslønn, som vi fullt ut kan slutte oss til. Venstre er imidlertid, som Arbeiderpartiet, tilhenger av markedsliberalisme, konkurranseutsetting og kommersialisering av offentlige tjenester. Det vil på ikke alt for lang sikt føre til en rasering av norske arbeidsplasser, med den nødvendige konsekvens at offentlige velferdsgoder må reduseres. Den økonomiske politikken og skattepolitikken som føres i vårt land, og som på mange måter støttes av både Arbeiderpartiet og Venstre, kan vanskelig oppebære samfunnslønn. Vi er overrasket over at Vegard Velle ikke har fått med seg at Miljøpartiet De Grønne har hatt samfunnslønn på programmet i alle de år partiet har eksistert. Årsaken til at kravet fra De Grønne ikke har runget over landet, skyldes ikke at vi ikke har prioritert dette, men at partiet har problemer med å komme til orde i mediene. Programmet uttaler imidlertid: De Grønne vil arbeide for en grunnleggende minsteinntekt til alle mennesker. Staten har allerede en plikt til å sørge for livsopphold for landets innbyggere. Et system med samfunnslønn vil kunne avløse mange av dagens trygde-, stønads- og pensjonsordninger og redusere det offentlige byråkratiet. En slik samfunnslønn bør iallfall være på høyde med folketrygdens grunnbeløp. I og med at Norge har fostret en filosof av format, som har beskjeftiget seg med spørsmålet om samfunnslønn, er det nærliggende å nevne Hjalmar Hegge. Hans doktoravhandling Frihet, individualitet og samfunn kom ut første gang i 1988 og sist i nytt opplag i fjor. Boken er høyst aktuell og mulig å lese for et alminnelig tenkende menneske. Den er tidligere oversatt til tysk og det er planer om en engelsk utgave i Sør-Afrika. Miljøpartiet De Grønne ser frem til den debatten Vegard Velle prisverdig har innledet til. Det er imidlertid nødvendig at samfunnslønn settes inn i en videre politisk-økonomisk kontekst, skal prosjektet være realistisk.