Kampen om oppmerksomheten
- Noen dager regner det, og vi kommer oss ikke ut. Inne i leiligheten har sønnen min et voksende utvalg leker til rådighet. Mange av lekene, som det thailandske bankebrettet, og Thomas-toget, har han ikke vokst helt inn i ennå. Han nøyer seg med å stappe dem så langt inn i munnen så mulig, før han atter setter i gang med det som må sies å være leken over alle leker. Å være der jeg er, gjøre det jeg gjør. Eller vi snakker vel snarere om en fortolkning? Jeg leser aviser, han river dem i stykker. Jeg kjøper meg tid ved å fôre ham med reklamebilagene til Elkjøp og Smart Club. Da røsker han til seg en artikkel om bokbransjen signert Hanne Ørstavik. Jeg var ikke halvveis. Jeg rekker ikke over dyptpløyende artikler lenger. Fatt dere i korthet! Sønnen min leker virkelighet, har jeg lest. Han iscenesetter min voksenverden på sine egne premisser. Det er flotte greier, men nå er du blitt så stor at du kan klare det en stund uten meg. For pappa har tatt på seg en del arbeidsoppgaver. Jeg skulle ha gjort dem unna kvelden før, men de flyter over sine grenser som hissig … brøddeig. Når junior sover formiddagssøvnen sin, hamrer jeg frenetisk løs på datamaskinen. Som den jobbdödaren han er, våkner han gjerne et par uskrevne eposter for tidlig. Han skriker, og det har han forsåvidt all grunn til. Jeg får jo tross alt betalt av trygdekontoret for å holde ham med selskap. Men her tror jeg det er viktig å gå opp noen linjer for hva som er rimelig å forvente at jeg skal bidra med. Det kan da ikke være meningen at jeg skal hoppe rundt hele dagen som en apekatt? Jeg tror mer på å sitte fredlig i nærheten ved Macen min, mens du maltrakterer det kjipe plastikkflyet fra Maxi på Bjølsen. Avtale? Aldri i livet. Han har allerede sendt pc-en jeg lånte på jobben på service med avrevet alt-tast. Da ble det plutselig et sant helvete å lage alfakrøller.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn