Når folk snakker om «fredsbevegelsen», siktes det som regel til aktive medlemmer i det brokete landskapet av norske frivillige fredsorganisasjoner. Disse utgjør noen knappe titall personer, og møtes på Norges Fredsråds årsmøte. Men i Norge finnes i dag en ny fredsbevegelse av en helt annen størrelsesorden. Denne bevegelsen sjokkerte alle 15. februar 2003, da 130.000 demonstrerte over hele landet mot krig i Irak. Den «gamle» fredsbevegelsens utfordring er i dag åpenbar: Den må åpne seg opp for den nye fredsbevegelsen og dermed tre inn i rollen som en virkelig folkebevegelse med avgjørende innflytelse på norsk politikk. Men hva har skjedd; hvor kommer denne nye fredsbevegelsen fra? Den har egentlig vært der hele tida, men har ikke turt å gi seg til kjenne. Etter de kompromitterte sovjetkommunistene var det norsk fredsbevegelse som var mest utsatt under den kalde krigen. Vyer om mellomfolkelig samarbeid og tro på dialog ble framstilt som naiv og utillatelig flørting med den totalitære naboen i øst, og bare en begrenset venstreorientert del av befolkningen tok belastningen med å knytte seg opp mot fredsarbeid og tåle latterliggjøringen og overvåkingen som fulgte med. Norske fredsorganisasjoner opplevde dermed en gradvis marginalisering i etterkrigstiden, i likhet med sovjetkommunistene. Denne marginaliserte etterlevningen fra den kalde krigens dager utgjør i dag det som kan kalles «den gamle fredsbevegelsen».