Hvor har det blitt av Pål Veiden? Sosiologen og petitskribenten i Morgenbladet, også kjent som Norges sinteste mann? Han har i mange år foret de argt anlagte av oss med hets og hyl mot alskens idiotiske fenomener her i pottit-Norge. Veiden har vært den intellektuelle utgaven av VGs artigspalte «Heia Norge!», der underlige dustefenomener i nisselue-landet rulles ut til allmenn latter. Men Veiden: For et par år sia stjal han et av mine selvkomponerte begreper. I en mer en vrang artikkel i Morrabla gikk Pål til angrep på syklistene. «Sykkelfascisme!» brølte den forbanna sosiologen, og jeg ble både glad og sur på en gang. Glad fordi syklister i byen er det verste jeg veit, sur fordi jeg hadde glemt å ta patent på begrepet sykkelfascisme, som jeg, også kjent som en ganske sint fyr, særlig i lystig lag (motsigelse der, ja), har benyttet i lang tid. Anyway – sykkelfascisme. Jo: Jeg blir sjelden glad når trafikkulykkesstatistikk legges fram. Selvsagt. Men: Denne uka fikk vi vite at stadig flere syklister i Oslotrafikken blir skadet. Jippi!, sa jeg til kona. Jeg unner bysyklistene alt ondt. Jeg håper de setter de altfor dyre dekkene sine fast i trikkesporet og meies ned. Hvorfor det? spør man seg nok. Jo. Jeg hater syklister. De er noen selvrettferdige tullinger som er en pest og en plage for alle oss som sverger til føtter eller motor. De ikler seg latterlige gevanter og (gisp!) hjelm og presser seg fram med en mine som signaliserer at de er ute på en mission from Christ. De er helsefreaker, miljøfreaker – de drikker helt sikkert gulrotsaft – og er mot alt som er gøy. De er middelklasse-moralister av verste skuffe, der de snakker om sykkellivets uangripelige gleder.