Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven? Jeg var i alle fall på Smuget da Shabana løftet Krekar. I ettertid har jeg tenkt at jeg i grunnen godt kunne holdt meg hjemme og fått med meg en ny episode av det amerikanske rettsdramaet Judging Amy. Det er moren til Amy, Maxine, som er interessant. Vi, eller jeg da, har fulgt henne fra politiserien Cagney og Lacey, som jeg tror gikk som detektime på NRK på 1980-tallet, og uansett i reprise på TVNorge tidlig på 1990-tallet. Maxine/Lacey, samme dame i nesten samme rolle. Vel. Denne uken dukket Cagney opp hos Maxine i Judging Amy, for å evaluere henne som sosialarbeider på vegne av myndighetene. Eldre og tyngre nå, over tjue år etterpå, og så glade for å se hverandre. Det endte som det ofte gjør med forsmedelse. Cagney, Maxines gamle venn og kollega Sally, har steget i gradene, blitt byråkrat. Maxine er under gransking for tjenesteforsømmelse. Maxine Gray har jobbet hele livet på golvet, i felten – en frontkjemper, kan man si, for vanskeligstilte barn og unge. Hun driter i standardprosedyrer, følger sin egen «guts» og tar sjelden feil. Jeg forholder meg kun til symptomer, sier hun. Skjeller ut udugelige medarbeidere til de begynner å gråte. Viker ikke unna for å «stramme opp» en klient eller to, hun er streng men rettferdig. Tviler seg frem. Ordner opp. Sier ikke unnskyld. Verdens beste sosialarbeider, sier Cagney/Sally, ingen tvil om det. Men, fortsetter hun, det ser ut som flaks! Og når det en sjelden gang går galt, når magefølelsen ikke stemmer, er konsekvensene fatale. Standardprosedyren, sier Cagney, er til for å utelukke flaks. Da Judging Amy ved århundreskiftet alternerte med sendetiden til en annen tirsdagsfavoritt, Ally McBeal, var begge seriene av USAs mest populære. Noen større kontrast enn mellom unisex toalettet med veldig tynne, veldig nevrotiske og noen veldig pene mennesker på advokatkontoret i Boston, og den trauste, på grensen til snusfornuftige stemningen i rettsalen til Amy, kan knapt tenkes. Surrealisme vs. realisme. Det kan virke som et paradoks å føle seg like hjemme begge steder. Som virkelighetsbeskrivelser betraktet, er de to seriene antagelig omtrent like gyldige. Kanskje er det som min salige farmor, gårdbrukeren, sa da Dynastiet hjemsøkte landet; det er akkurat sånn det er. Uansett; jeg satt nesten helt sikkert foran TV-en da Oddvar Brå brakk staven. Har sett den dramatiske spurten i reprise så mange ganger at den er blitt en del av meg. Føler meg like truffet hver gang, av oppfordringen: Gi mannen en stav! Men episoden på Smuget ... hvem er det som skal ha den, staven?