Fredag 30. april har Klassekampen en artikkel om Alf Prøysen med tittelen «I folkets favntak». Allerede tittelen indikerer en elitistisk og nedlatende holdning. Artikkelen er skrevet av Eline Lønnå, og det er først og fremst artisten Jørn Simen Øverlis synspunkter som blir referert. Kort oppsummert er synspunktene til Øverli at a) folk ikke kan lese og b) at det finnes en ekte Prøysen bak «folkets» misforståtte lesninger. Hvilken empiri har Øverli? Har han utført en litteratursosiologisk undersøkelse? Jeg er overbevist om at «folk» har sett mer enn «Kose-Prøysen». Jeg er overbevist om at det er mange flere enn Øverli som har sett sårheten, kritikken og de foruroligende dybdene i Prøysens tekster. Min påstand er at «folk» faktisk kan lese. Den folkelige» lesningen av Prøysen er ikke dårligere eller mer urett enn Øverlis. Prøysen forholdt seg tett til det folkelige. Han var for eksempel svært opptatt av skillingsvisene og den folkelige sangtradisjonen. Prøysen var en stor humorist, han brukte en «folkelig» humor som «folk» forstår. Og «folk» vet inderlig godt at humor også er dypt alvor.