Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg har varslet dissens i forhold til utenriksminister Jan Petersen i spørsmålet om hvorvidt deler av den norske styrken i Irak skal være igjen etter 1. juli. Stoltenberg krevde mandag at både ingeniørsoldater og stabsoffiserer skipes hjem. Utenriksminister Petersen har antydet at noen av stabsoffiserene kunne overføres til den delen av Irak som kontrolleres av den polske styrken etter 1. juli. Stoltenberg mener dette kan oppfattes som støtte til den pågående okkupasjonen av landet. Ved å sende uklare signaler om hvorvidt norske styrker skal bli i Irak, sprer Petersen samtidig tvil om hvorvidt Norge støtter eller tar avstand fra en stadig mer brutal okkupasjon av Irak. Den siste månedens beleiring av byen Fallujah, offensiven mot Najaf og avsløringene av mishandling av irakiske fanger tegner ikke noe bilde av koalisjonen – der Norge deltar – som en velkommen frigjøringsstyrke. FN krever nå en uavhengig granskning om hvorvidt okkupantene har gjort seg skyldig i brudd på folkeretten i Fallujah, og menneskerettighetsgrupper krever granskning av amerikanernes og britenes fangebehandling. Jan Petersen og forsvarsminister Kristin Krohn Devold har det siste året forsøkt å overbevise oss om at det norske bidraget var humanitært. Om den pillen smakte bittert tidligere er den så godt som umulig å svelge nå. Det er innlysende at okkupasjonsstyrken ikke er særlig human, og det gjør neppe situasjonen bedre hvis Norge etterlater en håndfull offiserer under polsk kommando. Petersens vage forslag er intet annet enn et symbolsk håndslag til en koalisjon på gyngende grunn i Irak. Hvis Norge ønsker å gjøre en humanitær innsats bør vi snarere vise en klar holdning ovenfor okkupasjonen og jobbe for å få slutt på den. Vi bør støtte kravene om granskning av overgrep både i Fallujah og Abu Ghraib-fengselet. Og vi bør velge en bredere internasjonal vei en den snevre militære som våre koalisjonspartnere har tråkket langs siden mars i fjor.