Mange hater Rosenborg ballklub (RBK). Sosialdemokratisk prektighet satt i system, sies det, samtidig som klubben anklages for å rense det norske spillermarkedet i verste nyliberalistisk ånd. Kanskje har de et poeng. Det er noe med suksessen i Trondheim som er litt usympatisk, men det skyldes nok et lite sympatisk trekk ved «den norske folkesjela» (ugh!). Nordmenn er dårlige på det der med suksess. Vi fikser det ikke. Pietismen lurer. Den eneste bevegelsen i Norge som skamløst og livsbejaende feirer sin egen suksess er Nei til EU. Selv den mest idiotisk innbitte ja-person må har hatt sansen for nei-folkets tøylesløst hoverende feiring etter seieren i 1994. De pekte nese. Rosenborg burde gjøre det samme. Peke nese til resten av fotball-Norge: en samling lag og foreninger som kollektivt burde innmeldes i Taperforeningen. I stedet framstiller klubben seg som en hybrid av den barmhjertige samaritan og Trygve Bratteli ved å nærmest unnskylde sin egen suksess. Nils Arne Eggen var en kødd med sosialt ansvar. En fetladen Berlusconi med grilldress. Mange historieløse fotballskribenter har etterlyst at norske trenere burde stille i dress på kampene. Jeg er ikke av dem, selv om jeg synes det hadde vært en god idé. Folkelighet er fint, det, men blir folkeligheten hegemonisk, blir åndsfattigheten så påtrengende at man i ren opposisjon leser Mario Perniolas samlede på hopp-på-turen til Kreta. Anyway: Rosenborg ser faretruende slappe ut i år. Livsfarlige pasninger i trengte situasjoner. Heroisk innsats i toppen et kvarter av kampene. Et skjerpet RBK burde lett ha banket skiløperlaget Lillestrøm, men måtte istedenfor slite seg til en irriterende uavgjort. Jeg sier: Lær av klubber som Arsenal og Milan. Vær overlegne i alle spillets faser. Dere klarer det hvis dere skjønner at dere er det.