Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Heksejakt på universitetet

  • Det som har særpreget vitenskap til forskjell fra religion, har vært viljen til kontinuerlig å stille spørsmål ved rådende «sannheter», inkludert de man selv har forfektet, og være åpen for kritikk. Vitenskapen er i sitt vesen anti-autoritær: Grunnregel nummer én er å ikke stole på autoriteter, men tvert imot jobbe for å finne feil hos disse. Sammen med dette går prinsippet om å diskutere sak uavhengig av person – «ta ballen og ikke mannen».Derfor er vitenskapen ett mønster for demokratiet, og det har alltid vært et nært samsvar mellom graden av demokrati/frihet/toleranse og vitenskapens status. Vitenskapen og demokratiet var tvillinger i antikkens Hellas, akkurat som i Europa etter Tredveårskrigen. Men det finnes forskningsmiljøer som jobber etter de motsatte prinsippene, der man i stedet for å åpne opp for ny erkjennelse, kjemper med nebb og klør for å forhindre nytenkning. Og der man bruker alle de usaklige og udemokratiske midler man kan komme på, for å stenge ute kritikk og bekjempe sine «motstandere». Der man i stedet for å gå inn i reell debatt, forsøker å ta person i stedet for sak. Dette foregår også på Universitetet i Oslo. I Klassekampen 20. april kunne jeg lese at Senter for kvinne- og kjønnsforskning arrangerer et regelrett hatmøte rettet mot undertegnede. Formålet med møtet var nemlig ikke debatt i sannhetens tjeneste: «Det er ingen tvil om at vi organiserer dette møtet for å ta brodden av Bjørn Vassnes' kritikk,» sier primus motor, professor Harriet Bjerrum Nielsen. Hun sier også at «Vi håper å sette Vassnes faglig grundig på plass». Så konklusjonene er dratt før møtet starter. Og møtets skyteskive blir ikke invitert! Universitetet i Oslo setter her en helt ny standard i norsk offentlig debatt. Universitetet står ikke lenger som garantist for åndsfrihet, åpenhet og demokratiske prinsipper, men bruker skattebetalernes midler til å arrangere hatmøter for å kneble kritisk journalistikk. Jeg burde kanskje følt meg beæret, men er egentlig trist på kjønnsforskningens og UiOs vegne. Det er viktigere ting å bruke ressursene på enn å kneble sine kritikere. I dag hadde vi trengt en oppegående kjønnsforskning til å gi kunnskapsbaserte kommentarer til de nye utfordringene kvinnekampen møter: Hvor var kjønnsforskerne da Stortingsflertallet vedtok den nye bioteknologiloven? Hadde de vært på banen, hadde vi kanskje sluppet å oppleve at SV hadde vært med på innskrenke kvinnenes selvbestemmelsesrett. Angsten for biologi setter kjønnsforskningen på sidelinja i mange av dagens viktigste saker. Dersom Senter for kvinne- og kjønnsforskning hadde vært interessert i en reell debatt om kjønn og biologi, hadde de selvfølgelig invitert forskere som jobber med dette (det gjelder så vidt jeg kan se ingen av de inviterte). De kunne for eksempel tatt av den rike ekspertisen innen atferdsøkologi på UiO, og invitert noen evolusjonspsykologer. Det er jo disse som jobber i grenselandet mellom natur og kultur, der de interessante spørsmålene finnes: Hvordan formes vår kjønnsatferd i samspillet mellom gener og miljø? Hvorfor reagerer gutter med vold og jenter med depresjoner og spiseforstyrrelser? Men nei, da er det mer «interessant» (eller mindre truende?) å invitere en botaniker som ekspert (blomster har for så vidt kjønn, men knapt noen kjønnsatferd

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen