Front mot bykrig

Grunde Grimstad

Forsvaret skal 24. til 28. mai ta over delar av bykjerna i Tromsø for å trene på bykrig. Det er dei nye styrkane frå Hærens styrker som treng trening på krigføring i bystrok, før dei vert sende til Kabul til sommaren. Omlag 600 soldatar skal vere med på øvinga, inkludert Heimevernet og markørar.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Nå teller de deg også

Bente Thoresen

Jeg leser tall til øyet blir stort og vått. Om hvor mange kvinner som blir intervjuet, og hvor mange som får lov til å skrive i avisene. Ikke før hadde det vært et stort debattmøte i Oslo om at nisjeavisene var blitt elitens aviser, så slo tre journaliststudenter tall i bordet: Ny Tid, Dag og Tid, Morgenbladet og Klassekampen er ikke det spor bedre enn de store når det gjelder å få opp tallet på kvinner som kilder og skribenter. Det samlede resultatet viser en kvinneandel på bare 27 prosent i de fire nisjeavisenes kildebruk. En kan formelig høre utropet i bakgrunnen: «Ædda, bædda!» Undersøkelsen ble presentert i fagbladet Journalisten, og redaktøren konkluderte med at dette beviser at «mannfolka rår i redaksjonene». For hvis flere kvinner er ansatt i avisene blir det automatisk flere kvinner i artiklene, slår han fast. Det er da jeg lurer på om vi ikke er i ferd med å mistolke tallenes betydning. Dessuten viser et nærmere ettersyn at Klassekampen har langt høyere score både på kvinnelige kilder, skribenter og kommentatorer, noe både redaktør Bjørgulv Braanen og professor Sigurd Allern har slått fast. «Få noen til å rase,» var den evinnelige kommandoen fra desken i en herværende avis før i tida. Finn et nyhetspoeng og ring opp en eller annen som kan slakte og kritisere virkelighetens verden. Innen maks to-tre timer, selvfølgelig, på grunn av tidlig deadline. Alle som har vært innom media det siste tiåret veit at det handler vel så mye om en form for daglig fabrikkproduksjon som et fritt og uavhengig paradis for maktkritikk og avsløringer. Sistnevnte selvoppfatning smykker man seg med i festtaler og på ytterst få fagkonferanser. Hverdagen i dagspressa og i ukeavisene er derimot ikke lagt opp til å finne nye, ukjente kilder som kan spissformulere utsagn uten forvarsel. Med unntak av rappkjefta stand up-komikere er det sjelden kvinner tar en slik rolle på strak arm. «Få noen til å rase,» gjentar desken. Og den unge kvinnelige journalisten prøver virkelig å finne kvinnelige kilder som kan innfri kravet. Men altfor ofte må hun krype til korset og bruke de velkjente, medieerfarne mennene. Det er ærlig talt ingenting å moralisere over. Journalistikk i dag handler altfor mye om å speile makt, derfor er også stadig flere av oss interessert i å lese nisjeavisene. Fordi vi leter etter en annen journalistikk, andre fortellinger. Vi vil heller lese om bønder på bygdene, renholdsarbeidere på togstasjonene, jenteband i kjellerlokaler. Eller en ny stjerne på bildekunsthimmelen, for den del. Kanskje vil mer grasrotjournalistikk øke kvinnerepresentasjonen? For øvrig kan også menn fremme feministiske standpunkter.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Sjanseløs eller tiltaksløs?

Kari Bukve

Det er med stigende undring jeg leser artikkelen i Klassekampen tirsdag 6. april der Sten Inge Jørgensen går ut og vil at Attac skal si Ja til EU.Andre utsagn i artikkelen er: At Attac har tatt en venstresving og er i ferd med å bli et haleheng til LO. At det i Attac ikke er akseptert å jobbe mot spekulasjonsøkonomien og for en seriøs regulert kapitalisme. At kritikken nå tas på utsiden av Attac er fordi enkeltpersoner nevnt som Asbjørn Wahl og Aksel Nærstad «spilte sitt eget monopolspill» med en slik tyngde at en ikke nådde gjennom. Jeg har selv sittet som styremedlem i Attac i 2003 og er nå vararepresentant. Jeg har mitt virke som valgt organisasjonssekretær i Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) som ikke er et LO-forbund. I det året jeg satt som styremedlem kan jeg ikke minnes at disse sakene ble synliggjort innad som styresaker. Dersom demokratiske prosesser skal ha noe for seg, forutsetter det at saker blir synliggjort og debattert.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn