De fleste som følger engelsk fotball her hjemme (og dem er det mange av, det vet vi) er gjerne tilhenger av et av storlagene: Arsenal, Chelsea, Leeds, Liverpool, Newcastle, Manchester United. Men det finnes også dem (jeg kjenner to av dem) som er tilhengere av Tottenham Hotspur. Et lag i berømte hvite drakter som bare svært sjeldent vinner et trofé, og som sesong etter sesong må nøye seg med det engelskmennene kaller «mid-table obscurity», altså: forsvinne på midten av tabellen et sted. Årets sesong er intet unntak. I skrivende stund ligger Tottenham på fjortende plass i den engelske toppdivisjonen, de har klart 38 poeng på 33 kamper, har bare vunnet en av de siste åtte i ligaen og har ikke mer enn seks poeng til nedrykkstreken. I dag skal laget ut mot Bolton borte, også det en middelhavsfarer, og skulle det bli tap der, som det fort kan bli, og skulle noen av laga under vinne så, ja, dette vet vi, dette kan alle, da truer nedrykket. Det er i sånne tider en klubb på Tottenhams størrelse gjerne henter inn en eller flere nye spillere. For eksempel en spiss som kan skåre dem ut av uføret. Eller en keeper som kan holde tett der bak. Men i år har klubben tenkt nytt. Den har rett nok henta inn noen. Men ikke en spiller. Og: ikke engang en mann. Tottenham har signert poeten Sarah Wardle og blir med det den første Premier League-klubben med egen «poet in residence», eller hva skal vi si på norsk?, hoffpoet? Nei: klubbpoet!