Kulturnytt
Sony vil filme Bush-bok:
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnentEinar Økland utga «Amatør-album. Lyrisk landskapsroman med figurar» i 1969. Det er en djerv oppvekstskildring fra Valevåg i Sunnhordland, nyskapende også gjennom sine metodiske grep. Økland anvender fotografier som dikterisk springbrett for hvert kapittel. Den som har lest «Amatør-album», vil neppe glemme sekvenser som den om å stikke en kamerat bakfra med strikkepinne gjennom lungen, eller den om fugleegg, om å bli kvalm på bussen, om Fartein Valen i vinduet, om sjåfør-faren Bents død, om frykten for at Stalin skal dukke opp i østfjellene, om husets galskap, om bestefars besøk eller om å sykle på grus til stevnemøte i Haugesund. Nylig leste jeg to andre romaner som begge i likhet med «Amatøralbum» bruker fotografier som utgangspunkt for diktning. Den ene er «Biografens beretning» av ironikeren A. S. Byatt. Den andre og mest betydelige er «Austerlitz» av melankolikeren W. G. Sebald. Byatts fortelling handler om en kortvokst postmodernistisk litteraturstudent som går lei av teori, og får en tørst etter ting og fakta. To dødsleiefotografier – det ene av Henrik Ibsen, det andre av Darwins fetter, Francis Galton – spiller sammen med et gåtefullt stikk av Carl von Linne på hans Lapplandsreise, en nøkkelrolle i bokas komposisjon. Romanen handler om den Candide-aktige litteraturstudentens forvandling til biograf, sporjeger, forfører og romanforfatter. Enda viktigere er fotografiene i W. G. Sebalds mørkt lysende roman «Austerlitz», som handler om en forteller som møter sin egen mulige dobbeltgjenger, og underveis gradvis avdekker sannheten om å bli frastjålet sin egen fortid. Motivkretsen her dreier seg om et krigsbedrag rettet mot barn, om å bli voksen uten å kjenne sannheten om sitt eget biologiske opphav, om jakten på spor fra Wales til Tyskland, og om hele det tvetydige forholdet mellom illusjon og kjensgjerninger i det tjuende århundrets Europa. Foto, det er ett grep Sebald anvender i denne mesterlige og nyskapende romanen; bruk av faktabiter et annet; trolleri, tegnfortolkning og samtaler et tredje. En får lyst til å utbryte at sannheten om den moderne fortellerkunsten er at den er et sted hvor alt er mulig – eller iallfall der langt mer er mulig enn det vi pleier å forestille oss, fordi vi for ofte lar oss blinde av våre egen tids «fiksjonsvaner». I mine øyne berører dette kjernen i den viktige debatten om «prosa» som Geir Gulliksen og Arne Melberg fra hver sin kant nylig har tatt opp. Det fins et slags ekko her av den litterære metodedebatten som opprinnelig ble reist på 1960-tallet. Einar Øklands «Amatør-album» kan sees som et eksempel på det. I morgen: Torunn Borge
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent