Mitt negative syn på Attacs forsterkede samarbeid med LO kritiseres av Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen (13. april) og styremedlem i Attac Asbjørn Wahl (7. april). Deres hjelpeløse forsøk på å vinne kampen om Attacs virkelighetsbilde er dessverre preget av den totalitære venstresidens kjennetegn. Fravær av logikk, henvisning til autoriteter i stedet for argumentasjon samt fordreid historieskriving er tre stikkord. For å ta det punktvis:1. Braanen skriver at jeg ikke har fattet hva Attac handler om, ettersom jeg er kritisk til samarbeidet med LO. Dette er tøv, all den tid jeg aldri har sagt at fagbevegelsen ikke bør samarbeide med LO. Det jeg har vært kritisk til er at båndene nå ser ut til å formaliseres og bli tettere, fordi dette innebærer en stor risiko for at Attac slukes av særinteresser.2. Braanen fortsetter med å hevde at min forståelse av Attac ikke kan være riktig fordi jeg ønsker at Attac skal være positive til deler av privatiseringen og si ja til EU. Her sier han egentlig at betydelige deler av bevegelsen heller ikke har skjønt hva Attac handler om. Bare de som er enige med Braanen har «skjønt» Attac. Allerede fra dag én fantes det mange EU-tilhengere i bevegelsen og de er fortsatt representert høyt oppe i organisasjonen. Og vedrørende privatisering var det aldri mitt poeng at Attac skal begynne å arbeide for å fremme privatisering. Jeg ville tvert om at Attac skulle ta en viktig strømning i den globaliseringskritiske bevegelsen på alvor (blant annet representert ved No Logo-forfatter Naomi Klein), nemlig skepsisen til nasjonalstatenes forvaltning av de institusjoner de hadde ansvaret for. Hva er vitsen med å slåss for at det offentlige skal overta ansvaret for alt mulig dersom de ikke forvalter det annerledes enn i dag? Kunne ikke Attac heller kjempet for å revitalisere debatten om det offentlige versus det private, og kanskje bidratt til å styrke oppslutningen om felleskapets kjerneoppgaver?3. Braanen skyver den franske Attac-stifteren Bernhard Cassen foran seg for å vise at samarbeid med politikere a la Jagland eller et EU-ja ikke er i Attacs ånd. Her velger han i praksis én autoritet fremfor en annen, for eksempel nestleder Susan George (som til forskjell fra Cassen nyter respekt også for sine faglige kvalifikasjoner, hun er en internasjonalt anerkjent økonom). La gå at Braanen liker Cassen best. Men rent frem håpløst blir det når han siterer Cassens påstand om at østutvidelsen av EU er ledd i en plan for å omforme østeuropa etter IMFs retningslinjer. Dette er en ekstremt kontroversiell påstand, som foruten sin manglende empiri inkluderer den illeluktende gammelvenstre-forestillingen om «falsk bevissthet». Østeuropeerne sa faktisk ja til EU i folkeavstemninger. La gå at Braanen foretrekker å støtte seg på et konspiratorisk verdensbilde. Men han må ikke fremstille dette som en Attac-sannhet.4. Braanen skriver videre at det er problematisk å ha en oppfatning av at Attac skal være tverrpolitisk, fordi det er umulig å forene den skarpe brodden mot nyliberalisme og privatisering med «den nyliberale globaliseringen slik den propaganderes av Unge Høyre og Civita …». Til dette må man bare spørre når noen har foreslått at dette skulle la seg kombinere. Det har aldri skjedd. Braanen drukner ikke bare i sin egen retorikk, han tar til og med avstand fra sin «guru» Bernhard Cassen, som under det første Attac-møtet i Norge (da interimstyret ble stiftet) stresset verdien av det tverrpolitiske. Han rådet sterkt til at man skulle holde seg til de sakene man var enige om og droppe de man var uenige om. 5. Så til Asbjørn Wahl, som kommenterer mine innvendinger mot et LO-samarbeid med at det representerer en gjentakelse av en omkamp, hvor jeg «år etter år» prøver å fremstille meg som representant for «the real Attac». Dette er fiffig formulert, hadde det ikke vært for at Asbjørn Wahl har slåss mot mine meningsfeller internt i organisasjonen helt siden Attac ble stiftet. Riktig ille blir det når Wahl søker å marginalisere sine motstandere ved å hevde at det bare var 10-15 av de 600-700 på stiftelsesmøtet som syntes at privatisering var greit og at Attac skal brukes i kampen for norsk EU-medlemsskap. Her forbigår han de viktige konfliktspørsmålene om Attacs sjel ved å fokusere på fiktive ytterligheter. Måten han argumenterer på minner om Jehovas vitner, og det må kunne karakteriseres som skremmende at denne mannen kan nå så høyt i norsk organisasjonsliv. Men nå som hans fløy dominerer Attac har han vel også makten til å skrive historien.