Nei, jeg har ikke vært på fjellet i påskeferien. Jeg har ikke hatt ferie! For å kunne unne seg slikt, må man ha noe å ta ferie fra. Dessuten liker jeg byen i påsken; jeg har lest tre bøker og snakket med Gud. Nok om det. Denne lille teksten skal handle om noe hyggelig. Den skal handle om vafler. Jeg pleier skryte av å lage verdens beste. Det er selvsagt ikke sant, det finnes helt sikkert mange som lager mye bedre vafler enn meg. Og så kommer det selvsagt an på redskap, ingredienser, publikum og ambisjonsnivå. Hvis jeg for eksempel, midt i prosessen, oppdager at jeg mangler kardemomme eller smør, hender det at jeg ikke orker eller finner det bryet verdt å løpe ut i butikken, men bruker olje i stedet. Eller kanel. Noen ting må imidlertid være på plass. Egg, mel, melk, sukker. Det er det viktigste. Det er ikke nødvendig – men ganske lurt å begynne med eggene, for så å spe vekselvis med tørt og vått, slik at man hele tiden har en jevn, tyktflytende blanding – uten klumper. En dæsh mel, litt mer melk. Og røre hele tiden. Mye sukker. Og smør. Mmm. Gode, ja. Som i den fettflekkete kokeboken «Små kokker», i skapet over komfyren hjemme hos mamma. Veldig barnslige vafler, altså. Tunge. Sprø utenpå, deigete inni. Det er ikke spennende, nyskapende og/eller utfordrende. Det er ikke det som er vaflenes funksjon. Når jeg er så forferdelig glad i vafler skyldes det først og fremst lukta.