Det moderne folkemordet

Knut Christian Myhre

Det var i går kveld nøyaktig ti år siden et lite fly ble skutt ned over Rwandas hovedstad Kigali. Om bord i flyet var Rwandas president Juvénal Habyarimana og Burundis president Cyprien Ntaryamira, som begge døde momentant. Umiddelbart etter nedskytingen instruerte radioen Rwandas innbyggere om å holde seg innendørs.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Nervøse investorer

[]

Amerikaneren Thomas Hamill, som fortsatt sitter i fangenskap, kjørte lastebil for det amerikanske selskapet Kellogg, Brown & Root. Kona til Hamill forklarer i en lokal tv-kanal i Mississippi at familien slet med gjeld, og at mannen hadde tatt jobben i Irak for å få familiens økonomi opp på fote igjen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Småbarnsforeldres omgangskrets

[]

Sønnen min har feiret sin første hyttepåske i den moderne storfamilien. Med trynet fullt av sunblock og solbriller for kids har han hengt i buksebeinet til stebestefar. Singlevenninna til bestemor er selv bestemor. Onkel fyrer i peisen. O skrekk! O fryd! Dermed fordeler også ansvaret for barnet seg på flere. Han er vant til hele tiden å orientere seg etter hvor mamma og pappa er i rommet. Nå gir han mer faen. Noen kommer, noen går. Bare iveren etter å pille løs isoleringsmaterialet mellom golvplankene synes å være noenlunde konstant. Det er klart han har godt av dette. Etter hvert skjønner jeg litt av hvor stor betydning han har for oss andre også. Vi unge voksne var vel egentlig blitt litt for store til å feire familiepåske. Vi gadd ikke lage i stand påskerenn. De gule kyllingene av plast kom knapt ut av eggene sine. Hele prosjektet vaklet. Vi kunne jo reist til Barcelona. Egentlig kunne jeg vel også tenkt meg en by-påske med stille konsentrasjon rundt noen ekstrajobber som igjen kunne finansiert en tur til Barcelona. Men det er da neste generasjon trer inn i manesjen, og sier: Bestemor. Nei, sånn var det ikke. Det var vi, foreldrene, som skrek etter hjelp. Vi var så trøtte. En gang satt jeg i Berlin, og skulle forklare for en argentinsk-ættet New Yorker hvorfor jeg ville ha barn. Jeg sa at jeg var lei av meg selv. Jeg var villig til å bli satt under administrasjon når som helst. Kollegene på jobben med barn gikk hjem 15.45 hver dag. Nå er han her. Dagsorden river han i stykker og gumler den i seg, bit for bit. Vi kan selvsagt reise til Barcelona med barn også. Men da hadde det vel kanskje vært praktisk å reise sammen med noen andre som har barn? Hvem av vennene våre har barn, egentlig? Etter hvert får vi vel nye venner, som vi treffer i barnevennlige sammenhenger. En fremmed på Åpen barnehage er sikkert en venn jeg ikke kjenner. Kona mi snakker om å begynne på gymnastikk med sønnen vår om ikke alt for lenge. Der er det sikkert mange andre hyggelige voksne. Så kommer foreldremøtene. Kanskje vil det bli aktuelt at vi foreldrene i barnehagene tar en chartertur sammen? Borettslaget? Hva vet jeg? Foreløpig har vi sett mest til noen av våre single venner. De single vennene har oftere tid, og har mulighet til å komme på kort varsel. Men i blant må vi konkurrere om dem. I en annen leilighet i et annet strøk sitter det andre småbarnsforeldre. Også de er lenket til hjemmet og barnet og desperate etter voksenkontakt. For å vinne denne kampen må vi småbarnsforeldrene tilby stadig mer sofistikerte samværs-konsepter. Vi har huset fullt av rødvin, og gøyale selskapsspill. Klokken 23 begynner vi å glippe med øynene, og du kan vandre videre, ut i natten. Lyden av barneskrik overdøves snart av en trikk full av partykledde mennesker. Sammen fosser dere nedover mot Grünerløkka.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn