«Om Jesus døde på korset eller druknet i Gennesaretsjøen, ville hans gjerning blitt den samme.» Omtrent slik formulerte han seg, denne svenske gjesteteologen i et auditorium på Blindern. Det var i sekstiårene. Jeg var ung student, nysgjerrig på alt. Men det meste ble notater – unntatt disse ordene som brant seg inn. Om Jesus ikke døde på korset? Om Jesu liv var viktigere enn hans død? I påsken skal det meste fokuseres rundt Jesu lidelse og død. Lidelsen gir kirken legitimitet. Og jo mer lidelse, desto større blir Guds nåde. Det såkalte «Golgataofferet» blir et alibi for å si at Guds vrede over synden er tilfredsstilt. Gjennom Jesu lidelse er det håp for alle syndere. Også for de som bæres til dåpen. «Syndige menneskebarn som de er.» Som om Gud skaper syndere! Som om ondskapen ikke er tillært! Det slo meg: Hva slags gud er dette – som trenger offer for å forsones med menneskene? Ser vi ikke her bare et gjenferd fra Det gamle testamentet? Merker vi ikke samme lukten som fra offerrøken i jødenes tempel?