Kommunalminister Erna Solberg skriver i Klassekampen fredag 2. april at «erfaringene fra Balkan-krisen viser også at visumplikten ikke var til hinder for å gi beskyttelse til flyktninger». Dette utsagnet kan lett gi leseren det inntrykk at visumplikten ikke er til hinder for flyktninger som vil søke beskyttelse mot forfølgelse i Norge og andre land som har undertegnet FNs flyktningkonvensjon. Dette er feil. Realitetene er at Norge og andre Schengen-land fatter vedtak om visumplikt overfor alle land med flyktningproblemer, nettopp for å forhindre flest mulig av de potensielle asylsøkerne fra disse landene i å krysse grensen til Europa. I dag står ca. 130 land på EU/Schengen-landenes felles liste over visumpliktige nasjonaliteter. En innvilget visumsøknad er med andre ord en betingelse for å krysse grensen på lovlig vis til et land som har undertegnet flyktningkonvensjonen for borgere fra alle såkalt «asylproduserende land». Samtidig er visumforskriftene formulert slik at visum kun skal gis for kortvarige opphold (besøk) i Norge, med den konsekvens at et antatt behov for oppholdstillatelse på grunn av forfølgelse i hjemlandet er avslagsgrunn på visumsøknaden (§106 i fremmedforskriftene). Når det samtidig sies klart i §17 i den norske utlendingsloven at det er en forutsetning for å kunne søke om asyl i Norge at asylsøkeren allerede befinner seg i landet, mens han altså ikke får visum hvis myndighetene har den minste grunn til å tro at det kanskje er et beskyttelsesbehov som ligger bak visumsøknaden, skjønner vi at dette er en «Catch 22»-situasjon. Det er uakseptabelt både flyktningerettslig og moralsk at asylsøkere i dag ikke gis anledning til å få sitt beskyttelsesbehov vurdert i de stater som har undertegnet FNs flyktningkonvensjon, uten først å måtte ta seg illegalt fram til søknadsprosedyrene i disse landene. Det eksisterer altså ikke noen legale innreisemuligheter for asylsøkere som på eget initiativ flykter fra sitt hjemland. Siden de ikke får visumstempelet i sine pass når de henvender seg til norske konsulater i utlandet, blir asylsøkere henvist til å benytte seg av falske papirer og menneskesmuglere. Dette er en praksis som FNs Høykommisær for flyktninger har kritisert medlemslandene for i en årrekke (allerede i 1995 i tidskriftet European Series nr. 2/95). I stortingsproposisjon nr. 46 (1986-87) som kommunalministeren henviser til, sier Justisdepartementet på side 116 at «det kan fremstå som et moralsk dilemma at en kanskje forhindrer potensielle asylsøkere å komme til riket gjennom bruk av visuminstituttet». UDI legger i sine årsmeldinger heller ikke skjul på at vedtak om visumplikt er en effektiv måte å stoppe innreisen av asylsøkere på: «2.oktober (1993) innførte Norge som et av de siste land i Europa visumplikt for bosniere. Resultatet var en umiddelbar nedgang i antall bosniske asylsøkere: Mens det kom 2918 bosniske asylsøkere bare i september (1993), er det samlede antallet for årets siste tre måneder på 317.» (Årsmelding fra UDI 1993,side 3). Tilsvarende sank antallet asylsøkere fra Chile fra 1940 asylsøkere i 1988 til kun 29 asylsøkere i 1989. UDI skriver at «Endringen i antallet (chilenske asylsøkere) har blant annet sammenheng med at Norge fra 1. juli 1988 opphevet avtalen om viseringsfrihet med Chile» (Årsmelding fr UDI 1988 side 10). Kommunalministerens innlegg i Klassekampen bidrar til å forlede leserne til å tro at det ikke er en slik sammenheng mellom visumplikt og asyl.