Fritz C. Holte har i en artikkel i Klassekampen 2. mars 2004 oppfordret meg til å skissere min «strategi» for å oppnå full sysselsetting. Jeg har ikke i dag en slik posisjon i Arbeiderpartiet at jeg har noen nevneverdig innflytelse på partiets politikk. Jeg kunne for så vidt svare på Holtes spørsmål med å vise til hva jeg gjorde den gang jeg hadde stor innflytelse på den økonomiske politikken, som finansminister 1973-79. I denne perioden lå arbeidsledigheten, regnet som andel av arbeidsstyrken, under to prosent. Da den i 1975 kom litt over to prosent, tok vi i bruk en «motkonjunkturpolitikk» – økning av utgiftene over statsbudsjettet – som igjen brakte ledigheten ned under to prosent. Neste gang jeg fikk innflytelse på den økonomiske politikken var i begynnelsen av 1990-årene, da jeg ledet Sysselsettingsutvalget som la fram det såkalte «solidaritetsalternativet». Bruken av det bidro til at ledigheten som i 1993 var oppe i over seks prosent (i tillegg var mange på «tiltak»), i årene fram til 1998 sank til vel tre prosent. Solidaritetsalternativet var basert på et samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet, med en samordning av alle de aktuelle virkemidlene. Fagbevegelsen bidro med moderate lønnskrav, mens myndighetene blant annet førte en kraftig motkonjunkturpolitikk så lenge størrelsen av ledigheten gjorde det nødvendig. Norges Bank hadde til oppgave å bidra til en mest mulig stabil valutakurs. Dette systemet brøt sammen i 1998, men jeg mener fremdeles at en tilnærming av denne typen kan brukes om man vil oppnå full sysselsetting.