Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Utroskapens utopia

Wencke Mühleisen
  • Hvorfor skal vi overlate lystens og håpets villfarelser, transformasjoner og utopier til Se & Hør, reality-TV, såper, romantiske komedier eller sladrespaltenes trash? Hvorfor skal vi overlate følelsene og begjæret som er grunnlag for all lengsel etter endring, lykke, risiko og overskridelse – til sladrespaltene, eller føyse det tilbake til det private – til terapirommet? Ikke det at disse populære mediearenaer for artikulasjon av folkets interesser ikke gjør en anselig jobb. For det gjør de. Men hvis det er slik det ryktes – at venstresidens intellektuelle er opptatt av å vite hva som beveger folket, de vanlige menneskene, da bør de senke sine kloke hoder langt ned i trashkulturens urene spalter og vinkle sine store ører i retning av støy og stønn samt dyppe nesene i tvilsomme odører. Da vil det ikke vare lenge før det dukker opp et tema som gjennomsyrer alt fra politisk journalistikk, underholdningskultur til rådgivingsspaltene i seriøse aviser: Utroskap. Politisk, økonomisk, eller seksuell utroskap er blitt et foretrukket begrep for intime eller nasjonale brutte løfter, selve essensen av dårlig oppførsel og moral. Og jeg skal her gå til hjertet av begrepet: seksuell utroskap. Hva om vi – for de øyeblikkene det tar å lese denne spalten – reformulerer denne tilsynelatende pinlige banalitet til en kollektiv, begripelig sosial artikulasjon, en (ubehjelpelig?) måte å gripe fatt i ønsker om endring, andre optimistiske muligheter? Dette tankevekkende spørsmålet stiller Laura Kipnis i boken «Against Love: A Polemic». Det vil i hvert fall være en måte å unnslippe psykologiens privatiserende diskurs. Det er nemlig samtale- og terapirommet som forvalter statens normer og satser for hvordan kjærlighet, kjønn, seksualitet, reproduksjon, privat eiendom og biologisk eierskap – foreldreskap – skal forvaltes i nasjonens interesser. Den nasjonale, statlige sosiale kondisjoneringen kles i omsorgsfulle vendinger og oppfordrer nyforelskede å forebygge fremtidige katastrofer ved å delta i kurs for par. Retorikken har de fleste av oss internalisert for lenge siden: Gode relasjoner krever innsats fra begge parter. En skikkelig arbeidsinnsats: Kjærlighetsarbeide. Vi må jobbe for å få til gode relasjoner – kontinuerlig slit – vel og merke, ikke en dugnad i ny og ne. Når arbeid blir den allment aksepterte metaforen for parforhold, når kjærlighet og begjær er organisert via kontrakter og regnskap med troskap som profitt og overskudd, regulert av tariffavtaler for å holde partene på plass – er det tankevekkende. Hånden på hjertet, alle vi trofaste kjærlighetsarbeidere i nasjonens tjeneste – vi har kanskje ikke gjort det, men tenkt det har vi, forestilt oss det og fantasert om det. Og statistikken forteller at de aller fleste av oss har erfart det, blitt rammet av det, praktisert det. Jeg skriver «det» fordi denne utbredte sosiale, relasjonelle praksis ikke har noe språk annet enn skammens, forfallets eller terapiens tale. Men selv i terapiens privatiserte vokabular vet man at «det» – utroskapen – i prinsippet er et drama om endring, en måte å gjenoppfinne tilværelsen, en måte å kjenne på hva vi lengter etter: Derfor i prinsippet en politisk handling. Og når det vi vanligvis forbinder med fellesskap og politikk i dag handler om privatisering av behov, da blir det private den eneste gjenstående arena for lengselsfylte eller utopiske forestillinger om fremtiden. Tidsåndens aggressive privatisme og familiarisme har ført til at kollektive bestrebelser er skrumpet omtrent til størrelsen av en kjernefamilie – med hushjelp. Nivået av hverdagslig ulykkelighet, drepende kjedsomhet og depressive tilstander kan måles i skamløst høyt nivå av medisinering eller doping av tilpasningsudyktige over det ganske land. Hvis utroskap handler om i det hele tatt å ønske noe, klarer den det gjennom den alltid tilgjengelige metaforen for overskridelse: Sex. Slik er det i en hyperseksualisert, dypt puritansk kultur. På famlende vis forsøker utroskap å finne en plass for endring. Utroskap innebærer blant annet opplevelsen av dyp emosjonell og sosial destabilisering, følelsen av å ønske noe bortenfor alt det de konvensjonelle institusjoner for privat liv har forutsett at vi skal lengte etter.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent