Debatten om hvor store eierandeler i et medieselskap som kan samles på én hånd, har i stor grad dreid seg om eierinteressenes mulighet for påvirkning og ensretting. At dominerende eierandeler i flere slags medier gir mulighet til å koordinere slik ensretting/påvirkning og dermed er en risiko for det frie ord, er noe de fleste av oss forstår. Men et annet spørsmål er hvor stor rolle antallet eiere vi har spiller, når medieselskapene blir så store at de automatisk følger storkapitalens egne lover, nettopp i kraft av størrelsen.