Øystein Berge tar til orde for at økt konkurranse er god fordelingspolitikk (Klassekampen 31. mars). Hans hovedpoeng er at billig mat er god fordelingspolitikk, fordi da får også de fattigste anledning til å kjøpe mat. Det jeg lurer på er hva som da skiller venstresida fra høyresida? Om konkurransepolitikk er det samme som god fordelingspolitikk, er det da grunn til beholde sentrale oppgaver offentlige, om bare konkurransen fungerer? Kunne vi tenkt oss det samme innen kommunikasjon og kraftleveranser? Melkeproduksjon? Oppdrett? Apotek? Advokattjenester? Skole? Helse? Og enda verre: Om dette blir ledende ideologi: Hva skiller da venstresidas ideologi fra den liberalistiske donasjons-velferdspolitikken for de fattigste, som Høyre og KrF anfører? Det er et hav av politisk forskjell på «billig, dårlig mat til de fattige» og «frihet til å velge – for alle». Men det ser ikke ut til å bekymre. Hva med å heller ta utgangspunktet i de faktiske problemene som rir norsk varehandel i dag; lav organiseringsgrad, rutinearbeid og slitasje, lave lønninger, høyt utskiftingstempo, lav fagutdanning, dårlig vareutvalg, prispress framfor kvalitetsutvikling av varer (tidvis elendig kvalitet på grønt og frukt), monokultur framfor utvalg. Problemet er ikke prisene, men vareutvalget og måten varene bringes til kunden på. En mer aktiv næringspolitikk – ikke mindre – er løsningen på disse utfordringene. At norske matvarepriser er svært lave, og at vi har halv matmoms ser ikke ut til å være nevneverdige, relevante poenger. For Berge er det dessverre kun et spørsmål om mer RIMI og enda lavere pris. Innlegget hans illustrerer økonomifagets intellektuelle begrensing. Synd, da, at «mer igjen for penga»-slagordet dessverre er opptatt.