Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Kulturkrutt?

IdaLou Larsen
  • Det går ennå gjetord om 1970-årenes kulturmeldinger, og om mannen bak dem, ekspedisjonssjef Johs Aanderaa, den egentlige arkitekten for dagens norske kulturpolitikk. Det må ha vært krutt i meldingene den gangen. Så mye krutt var det ikke i den forrige, Åse Klevelands «Kultur i tiden», avgitt i juni 1992, behandlet i Stortinget i mars året etter. Men en liten bombe inneholdt den: Regionteatrene skulle ikke lenger finansieres etter «spleiselagsmodellen», men helt og holdent overlates til fylkene. «Spleiselagsmodellen» som også anvendes på knutepunkt-institusjonene, innebærer at staten betaler mellom 60 og 70 prosent av en institusjons driftsmidler, mens fylkeskommune og vertskommune står for resten. Modellen sikrer mottakerne en trygg og stabil økonomi, og er svært populær. Å overføre regionteatrene til fylkene ville vært en gjennomgripende strukturendring i norsk politikk, og teatrene ble livredde ved tanken på å bli prisgitt lokalpolitikernes velvilje og regionenes skiftende økonomi. En intens lobbyering overfor komiteens politikere førte fram: Stortinget sørget for at regionteatrene fortsatte å være et felles ansvar. Valgerd Svarstad Hauglands «Kulturpolitikk fram mot 2014» inneholdt ingen bomber, og det gjør heller ikke kulturkomiteens innstilling. Slik den kommer til uttrykk i de to dokumentene er dagens norske kulturpolitikk verken dristig, uventet eller overvettes spennende. Den er skikkelig, traust og solid. Bortsett fra Frp er alle partiene enige om at staten skal ha det overordnete ansvaret for kunst- og kulturpolitikken. Til gjengjeld forlanger de at kunst- og kulturinstitusjonene skal håndheve de gode gamle protestantiske dydene: flid, nøysomhet og entreprenørskap. Og det gjør de pliktoppfyllende institusjonene etter beste evne. Ikke stoff til de store bruduljer her, og medienes interesse har vært laber. Morsomt er det derfor at kulturpolitikerne selv har tatt initiativ til å skape blest om kulturpolitikken. Første ute var Høyres Olemic Thommessen som fikk pene oppslag både i NRKs Kulturnytt og i scenekunst.no for forslaget om å bruke 15 millioner årlig på å etablere og drive et frittstående ensemble tuftet på institusjonsteatrets estetikk. Ikke bare KrF, men overraskende nok også Frp, gir forslaget prinsipiell støtte i komitéinnstillingen. Men når det kommer til penger, bakker derimot Frp ikke uventet ut. Sjansene for at det blir opprettet et slikt teater i overskuelig framtid er definitivt ganske små. Mer sus var det absolutt over «Det store kulturløftet», utspillet fra de tre «kulturkameratene» Trond Giske fra Ap, Magnar Lund Bergo fra SV og Eli Øveraas fra Sp: Bare noen timer før komiteen avga sin innstilling, lovet de på en godt besøkt pressehappening på Blå at dersom velgerne høsten 2005 feller den borgerlige regjeringen, skal Kulturdepartementets nåværende budsjett øke med 1,3 milliarder over en tiårsperiode, og dermed utgjøre én prosent av statsbudsjettet. Et kulturdepartement-budsjett som utgjør én prosent av statsbudsjettet – det har så lenge jeg kan huske vært et krav fra norske kunst- og kulturmiljøer. Men hittil har kravet manglet bred politisk tilslutning, og det har derfor fortonet seg som urealistisk framtidsmusikk. Ikke så rart at kulturlivet i dag jubler over «kulturkameratene»s forpliktende utspill. Men enda gledeligere enn pengene er signalet fra de tre partiene om at de nå erkjenner at kunst og kultur er viktige valgkampsaker. Og ingen tvil om at de mener alvor: Det viste seg under gårsdagens stortingsdebatt om kulturmeldingen da selveste Jens Stoltenberg tok ordet og forpliktet partiet på at en prosent av statsbudsjettet skal gå til Kulturdepartementet. Sakte men sikkert går det den rette veien.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent