En kamerat av meg drar til USA om et par uker. Han og kona og datteren. Kona har fått jobb der borte, og de skal være der et par år. Et par år er lenge. Hvilket betyr at jeg med min kjedelige flyskrekk og enda kjedeligere økonomi antageligvis ikke kommer til å se dem mer enn kanskje én gang i løpet av disse årene. En gang er lite. Med mindre de kommer hjem til jul, da. Men det blir liksom noe annet. Blir ikke det noe annet? Jo. I går arrangerte vi derfor overraskelsesavskjedsfest for det fine paret. Med amerikansk meny, amerikanske effekter (valgplakater, t-shirts, buttons, you name it) og selvsagt: amerikansk musikk. Jeg var delvis ansvarlig for musikken. Det vil si: jeg fikk følgende beskjed: ta med Springsteen! Og ta med «Living in America» med James Brown. Hvilket jeg selvsagt gjorde. Jeg tok med Springsteen. Jeg tok med James Brown. Jeg tok med mer: kalde Budweisere (til meg), frosne hamburgere og hamburgerbrød (til alle). Og tidligere på dagen jeg fikk pressa meg ei hvit t-skjorte, unnskyld: t-shirt, på en av disse t-skjortebutikkene du vet, med følgende Springsteencredo: I'm a cool rockin' daddy in the U.S.A. Følte meg passe kul med den inni dressjakka. Og det blei bra. Festen blei så bra. Bare fine ansikt. Folk jeg har kjent lenge. Som jeg vet litt om. Som vet litt om meg. Vi tok imot hedersgjestene med fullpakka stue, stående applaus, flagg og fanfare og selvsagt, når jubelen var i ferd med å stilne: Springsteen på stereoen. Live i Paris. Bootleg. Åpningslåta. Jubelen som reiser seg idet Springsteen rusler utpå. En hes stemme: Hello out there! En hes opptelling: One – two – ONE – TWO – THREE – FOUR. Klassisk refreng: Born in the USA, I was born in the USA.