Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Igor Stravinskij og hans opera «The Rake's Progress».

Når jeg av og til går trett av Gustav Mahlers svære symfonier eller av Richard Wagners overopphetede operaer, tyr jeg til musikk der jeg fornemmer orden, klarhet og en viss kjølig distanse. En musikk som unndrar seg overdrivelsene og som ikke ønsker noe annet enn å vise frem de musikalske elementers spill. Med andre ord, jeg søker Igor Stravinskij (1882-1971). Komponisten som med sin nøkterne håndverksestetikk, sin saklighet og anti-romantiske holdning, utgjør et korrektiv til komponister som vil så altfor mye på musikkens vegne. Hans utsagn om at musikk ikke er i stand til å uttrykke noe som helst, er befriende. Ikke fordi det er sant, men fordi det viser til en bestemt måte å komponere på og, ikke minst, til å lytte på. For mens Mahler og Wagner innbyr til ruslytting og ditto utskeielser i tysk metafysikk, innbyr Stravinskij til å lytte med klart hode. Nå gjelder nok dette til en viss grad for hele Stravinskijs produksjon, men tydeligst blir det fra begynnelsen av 1920-tallet da han begynte å orientere seg mot musikk som var komponert før romantikken: det vil si til musikk fra barokken og wienerklassisismen. I disse epokene fant han musikalske former som han kunne gripe fatt i for så å bearbeide dem slik at de fremstod på en litt «skjev» eller «kommenterende» måte. Et godt eksempel på dette, er operaen «The Rake's Progress» fra 1951, en opera som, veldig kort fortalt, handler om en ung mann som inngår en pakt med djevelen og som blir ledet gjennom Londons hore- og forretningsliv for til slutt å ende på galehuset, der han dør alene. I denne operaen tar Stravinskij i bruk resitativer (snakkesang) akkompagnert av cembalo, ulike arie- og ensembletyper, med andre ord formelementer som vi forbinder med operaen på Mozarts tid. Samtidig vrir og vender han på disse elementene slik at vi hører at denne musikken tross alt ikke er komponert på slutten av syttenhundretallet. Likefullt blir det i en viss forstand noe uforpliktende ved denne operaen. Det hele blir en festlig lek for intellektuelle ører. Vi skal liksom bare bivåne det hele på en armlengdes avstand mens vi gleder oss over operakonvensjonenes musikantiske spill, og det til tross for den triste handlingen. I hvert fall hadde jeg oppfattet «The Rake's Progress» slik, og det frem til for helt nylig. Men så kom jeg til å lytte til innspillingen til John Eliot Gardiner, en dirigent som primært har arbeidet med barokk- og wienerklassisk musikk. Det han gjør er å dirigere denne operaen som om det var en klassisk Mozartopera, det vil si uten distansens kjølige blikk. Med på laget har han et knippe sangere som virkelig lever seg inn i rollene og synger på en slik måte at Stravinskijs litt kantete melodikk klinger mykere, jeg holdt på å skrive: mer følsomt. Og dette hadde jeg aldri hørt i noen innspilling før. Heller ikke i Stravinskijs egen. Og med ett var distansen borte. Jeg var inne i operaen for første gang. Jeg var med. Jeg var, med andre ord, blitt et offer for de musikalske elementers spill.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?