Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Øyet som ser

Thomas Hylland Eriksen
  • I en av sine filosofiske noveller omtaler den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges «et visst kinesisk oppslagsverk» som inneholder en liste over hva slags dyr som finnes: «(a) dem som tilhører keiseren, (b) balsamerte, (c) tamme, (d) pattegriser, (e) sirener, (f) forunderlige, (g) løshunder, (h) inkludert i denne klassifikasjonen, (i) skrekkslagne, (j) utallige, (k) tegnet med en meget fin kamelhårpensel, (l) og så videre, (m) som nettopp har knust vannmuggen, (n) som på langt hold ser ut som fluer.»Hva slags dyr finnes? Det kommer tydeligvis an på hvem som lager klassifikasjonssystemet (taksonomien). Og hvordan er det med mennesker? Finnes kvinner, bergensere og professorer? Det kommer an på hva man betrakter dem med. Tenk bare på «negerdebatten» i norsk presse for noen år siden. Det gjengse synet blant de etnisk norske som deltok i debatten, var: «Hvorfor skal vi ikke kalle dem negre, hvis det er det de er?» Legg merke til formuleringen det de er. Den minner om en utbredt, besvergende måte å bruke ordet egentlig på. Og hvis man opponerer og foreslår alternative ord og uttrykk (f.eks. kenyaner, mann, student…), så fremstår man enten som en farlig sosialkonstruktivist (les: uansvarlig kunnskapsrelativist) eller en politisk korrekt kannestøper. I mellomkrigstidens Sør-Afrika gikk en livlig debatt om raseskillets fremtid. Mange var imot ethvert raseskille, og i deler av Kapp-provinsen hadde fargede (av blandet avstamning) allerede stemmerett. Det historiske tilbakeskrittet apartheid lå fremdeles et par tiår inn i fremtiden. Noen av raseskillets tilhengere begrunnet segregering ved å snakke om kultur. Med indirekte støtte i amerikansk kulturantropologi og tysk etnologi, hevdet de at xhosaer, zuluer og «hvite» var så kulturelt forskjellige at de bare kunne ta skade av overdreven kontakt. Argumentasjonen ble brukt for hva den var verdt av politiske ledere, men de kom raskt opp i et problem. De såkalt fargede var generelt ikke kulturelt særlig forskjellige fra de «hvite». Mange av dem hadde samme type utdannelse, jobb, religion, språk og livsstil som hvite. For å unngå å gi fargede like rettigheter, fantes til slutt bare ett argument: Utseende. Noen reagerte, de krevde retten til å være mer enn en hudfarge. Og de fikk svar på tiltale. Som en irritert spaltist i «Die Burger» skrev på 1920-tallet: «Hvorfor skal vi ikke kalle dem fargede, hvis det er det de er?» Det var da jeg nylig leste om denne debatten fra tiden før apartheid, at jeg ble minnet om «negerdebatten».Ord er uskyldige, sier dere? Kanskje det, men ikke når de utgis for å være den eneste mulige beskrivelsen. Ta debatten om «innvandrerkriminalitet» i Norge tidlig på 1990-tallet. Begrepet er i seg selv krenkende, men det er ikke hovedsaken. Lesning av kriminalstatistikken bekreftet at «innvandrere» var overrepresentert med hensyn til visse typer vinningsforbrytelser. Så hadde betegnelsen «innvandrerkriminalitet» altså noe for seg likevel, selv om alle som brukte ordet bedyret at bevares, det er ikke den jevne Abdullah vi vil til livs, men man kan jo ikke benekte tallenes tale!

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag brukerLogg inn