Ikke en tønne tequila, ikke en haug med den hvite kokainen som fraktes fryktløst gjennom Mellom-Amerika, ikke engang den kvalmende søte smaken av crack som røykes på vært gatehjørne i barrioen, lite har disse kunstige substituttene å stille opp mot det virkelige kicket. Det handler om å fly innover Mexico DF om kvelden etter at solen har gått ned, det handler om at jumbojeten gjør langsom sving og du sitter ved vinduet og tyngdekraften presser deg til å se ut over myriaden av opplyste gater, neonlys og motorveier, en by midt på en tørr slette, en by som aldri tar slutt. Jeg er i Mexico, og jeg er dypt fascinert. Ikke over de stolte prekoloniale kulturene, eller den pittoreske følelsen du får av å vandre mellom indiansk utseende fattigfolk, kidz som synger og tigger, jeg synes synd på dem og den strukturelle fattigdommen de lider under. Men det er ikke mitt Latin-Amerika. Det er ikke kontinentet der jeg har tilbrakt år. Jeg har ikke vært mer fascinert siden jeg var i Kuala Lumpur i Malaysia og så alle skyskraperne som skjøt mot himmelen og de deilig neonopplyste kjøpesentrene.