Bekymret optimist

Hans Petter Sjøli

Som redaktør i Tidens Tegn var Henrik Syse med i gruppen som planla tenketanken Civita. Da de konservative tidskriftene som Tidens Tegn og Kulturelt Perspektiv gikk inn, oppsto det et tomrom for mer ideologisk orienterte folk på høyresida.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Prisme for et århundre

Trond Berg Eriksen

Alfred Fidjestøl

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Kultur mot fisk i WTO

Helene Bank

Verdens handelsorganisasjon, WTO kan gjøre det svært vanskelig å føre en nasjonal kulturpolitikk om ikke Stortinget er våkent når kulturmeldingen drøftes 1. april. Internasjonale investeringsregler har tidligere vært brukt til å hindre forsøk på å ta vare på biologisk mangfold, og til å motarbeide statlige tiltak som tar sikte på å sikre kulturelt mangfold gjennom nasjonal filmproduksjon, fjernsyn, radio og forlagsvirksomhet. Kanadiske kulturpolitiske tiltak var de første som falt for handelsreglene i WTO.På mange måter kan striden mot dagens globale handelsregler ses på som en motstand mot ensrettingen og monopolkontrollen til de store transnasjonale selskapene, og et ja til mangfold. Behovet for å ta vare på mangfoldet er en grunnleggende tanke blant de som er engasjert mot en kapitaldreven globalisering som ensretter. Kultur er en del av avtalene i WTO på minst to måter: Det første er spørsmålet om copyright som behandles som en del av patentavtalen (Trips). Når det gjelder copyright, er det et stort press fra USA for deres system, som gir rettighetene til forlag eller film- eller lydselskap, framfor det europeiske systemet der kunstneren har rettigheten. Det andre er kulturtjenester som en del av tjenesteavtalen (Gats). Det betyr på den ene siden at kunstnere og kulturarbeidere får en global rettighet mot kopiering, men på den andre siden at hele kulturen blir betraktet som en kommersiell sektor. Kulturbegrepet er bredt, og markedet fungerer kanskje bra innen deler av kulturformidlingen. Men mye av det vi gir støtte til kan ikke overleve på markedets premisser, for eksempel at støtteordninger kan bli ansett som handelsvridende subsidier, og konsesjonslovverk kan bli dømt som unødig handelshindrende. I hele WTO-paradigmet er det tanken på en global arbeidsdeling som gjelder – de angloamerikanske kulturselskap har komparative fortrinn. Gjennom kjøp av kulturtjenester er det forbrukerne som får bestemme om for eksempel det nordisk språk- og kulturområde har livets rett. Under WTOs tjenesteavtale (Gats) har 8 land krevd at Norge skal liberalisere såkalt «audiovisuelle kulturtjenester», som distribusjon og visning av kino, radio- og fjernsynstjenester og annet. Vi vet ikke hvilke land, for det er hemmelig, sier Utenriksdepartementet. Utenriksdepartementet har sagt at de tror Norge står fritt til å føre den nasjonale politikken vi vil under WTOs tjenesteavtale. Men tro holder ikke mot store økonomiske interesser. I Globaliseringsmeldingens kulturkapittel, som skal behandles sammen med kulturmeldingen, virker det som om kulturpolitisk ledelse og kulturdepartementet ikke helt tar UD- påstanden for god fisk: «Norge skal jobbe for å sikre retten til å drive en nasjonal kulturpolitikk under GATS». Kulturministeren har også i en lesverdig kronikk i Aftenposten 31. januar 2004 vist at hun skjønner hvilke utfordringer kulturpolitikken står overfor under globaliseringen og markedsmakten til især amerikanske storselskap. Hun skriver at «Nasjonane må òg samarbeida for å tryggje det kulturpolitiske handlingsrommet i det einskilde landet. Ikkje minst i samband med drøftingane i verdshandelsorganisasjonen WTO vert dette viktig». Ennå har Norge ikke forpliktet seg innen kulturpolitikken i WTO. Men forhandlingene i WTO er lunefulle. Etter at landene har forhandlet under Gats, kan mye skje. Vi kan regne med at blant andre USA har ønsket å få tilgang til de norske kulturstøtteordninger. Hva Norge ønsker seg aller mest av USA, kan styre hva vi gir igjen på andre områder. Slike hestehandler får vi ikke vite før saken kommer i Stortinget. Det er nå Stortinget kan sikre at regjeringen får sitt mandat, og gi kulturministeren den støtten som hun ber om på dette feltet: ikke selge ut handlingsrommet i kulturpolitikken mot fisk eller andre kommersielle interesser.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn