Ingen må tro at man blir snillere eller mer saktmodig med årene. På egne og jevngamle venninners vegne kan vi fortelle at vår evne til ergrelse skjerpes daglig. Noe av det som får adrenalinet til å flomme er de stadige påminnelser om det forkastelige i å betale andre kvinner for å overta renholdet i våre hjem. Den siste debatten i Klassekampen fikk oss til å se rødt, eller kanskje blått, ettersom det merkverdig nok oftest er venstreradikale som inntar en slik arrogant holdning til medsøstre. Selv har vi vært avhengige av andres hjelp til renholdet gjennom hele vårt yrkesliv. Betydningen av vårt forfatterarbeid kan saktens diskuteres. Et par bøker fra eller til i bokflommen spiller kanskje ikke så stor rolle. De kjekke «ta møkka di sjæl»-jentene vil vel hevde at nå som forfatterdama attpåtil har sluttet å utgi bøker, er det på høy tid at hun nedlegger skribentpennen for godt og griper til feiekosten for i bokstavelig forstand å feie for egen dør. For forfattere flest er imidlertid det å skrive, det å arbeide med ord, en måte å leve på – enten det dreier seg om en roman, novelle eller skarve avisartikkel – en nødvendighet, uansett om vårt verk er av liten eller ringe betydning for andre. Like sikkert er det at undertegnede skribent ikke kunne ha utøvd sitt yrke uten at en annen overtok renholdet.