Tom Waits Rain Dogs(«Rain Dogs», 1985)Det finst eit bilde av Ulla. Ho er på Café Lehmitz i Hamburg. Det er på slutten av sekstitalet. Ulla er rundt tretti, har ravnsvart hår og eit blikk som er rundt seksti. Det er Anders Petersen som har fotografert henne. Petersen skriv dette om sitt eige bilde: «Ulla hadde eit kontrollkort frå Gesundheitspolizei. To gongar i månaden måtte ho la seg undersøke.» Eg ser på fotografiet og tenker at det har eit bestemt lydspor. Ein song om regnhundar som dansar. Om klokker som kollapsar. Om gin som dryper frå taket. Det er sjølvsagt Tom Waits som syng om Ulla: Her long hair, black as a raven. Det er Tom Waits som syng om alle regnhundane på Café Lehmitz: We have always been out of our minds! Anders Petersen dokumenterte miljøet på Hamburg-kafeen i perioden 1967-70. Tom Waits lagde songen i 1985. Eg ser ikkje noko trekkspel på dei bilda frå Café Lehmitz. Men det finst garantert der. Eit trekkspel som byr opp. Ein skarp gitar. Ein melankolsk trombone. Eg ser på bilda og hører Waits synge om Marlene som poserer i ein drop-dead-suit. Elfie som geipar og ikkje har makta å kneppe buksa ordentlig. Roxi og Mona som klemmar kvarandre under julepynt som sikkert har dingla der sidan i fjor. Waits syng i eit rom dynka med fortid. I eit rom der ein kan ha det godt. Eit rom der ein kan glømme. Han syng om Sigrid som dansar og smiler verdas minste og vakraste smil. Han syng om mannen som klyngar seg til Sigrid, klamrar seg til henne som om alt vil gå under om ho slepper taket. Oh, how we danced and we swallowed the night. For eit par år sidan blei eg oppringt av ein journalist som ville at eg skulle seie noko om Tom Waits. Eg trur eg spolerte dagen for henne. Ho ville helst at eg skulle seie at Tom Waits song om fyllikane, horene, dvergane, transene, utskota, dei småkriminelle, dei fortapte. Eg sa at Tom Waits syng om oss. Han syng ikkje om dei. Tom Waits syng om alle vi som kavar og rotar og smiler. Det finst ingen heltar. Ingen skurkar. Bare vi menneske som prøver å få det til. For I am a raindog too! Eg synest ikkje det er kikking å sjå på Anders Petersens bilde frå Café Lehmitz. Det er ikkje andre sitt liv eg ser på. Det er like mykje mitt eige. Det er derfor dei bilda er så intense og vanskelige å sjå på. Jo, det finst ein grunn til at eg har henta ned Petersen-boka og Waits-plata frå hylla. Ein kveld såg eg byråd Margaret Eckbo i ei nyheitssending. Ho ville ha tiggarane vekk frå Oslos gater fordi ho meinte dei verka forstyrrande på turistane. Frp-byrådet oppfordra folk om ikkje å gi pengar. Då ville tiggaranes marknad forsvinne. Min første reaksjon var at Margaret Eckbo sjølv ikkje akkurat var ein pryd for auget, og at turistane burde skjermast for å sjå henne. Sidan tenkte eg på Ulla. Jenta med det ravnsvarte håret og det pensjonerte blikket. Jenta frå Café Lehmitz som to gongar i månaden måtte møte opp hos Gesundheitspolizei. Eg tenkte på korleis vi forsøker å leve utan smerte, sorg, redsel. Utan lukt, avvik, opposisjon. Alt må dyttast vekk, feiast bort, fjernast med kostemaskina før turistane kjem. Før vi sjølve står opp. Eg tenker på Café Lehmitz. Regnhundane. Sigrid som dansar. Lily og Rose på «Rain Dogs»-omslaget. Han som lukkar augene og lener seg mot den rause barmen hennar. Ho som held rundt han og skrattar. Eg tenker at alle burde ha ein slik barm å lene seg mot. Frode Grytten