Først takk til Pia Skogli for en betimelig påminnelse om barnets plass i ammedebatten (Klassekampen 16. mars). Noe som ser ut til å være et underliggende premiss hele veien, er hvilke grunnholdninger vi har til barns individuelle rettigheter. Litt forenklet kan vi si at for noen er det naturlig å se barna som en forlengelse av seg selv, noe de nærmest har krav på, og som må tilpasse seg de omstendighetene de er født inn i, «slik barn har vært nødt til i alle tider». For andre er det å få barn et langt fra selvfølgelig privilegium, som fordrer at man tilpasser sitt liv til også det nye individets behov, slik de måtte vise seg å være. Den siste varianten krever at man har et minimum av økonomi, frihet og faktisk mulighet til å foreta noen valg, noe som gjerne (men ikke alltid) er tilfelle i vår del av verden. En ammedebatt som overser disse forskjellene i grunnholdning og muligheter må nødvendigvis bli amputert, men jeg har likevel lyst til å kommentere noe av det som har blitt hevdet underveis.