Ludvig Karlsen var et menneske med begge beina på jorda og hjertet i himmelen, og til tross for at jeg bare snakket med ham én gang og det i noen få minutter, har jeg aldri møtt noen som har utstrålt mer godhet, mer kjærlighet. Jeg husker jeg tenkte: Slik må det være å få møte Nelson Mandela. Ingen dum sammenligning faktisk. Begge tilbrakte de sin tid i skyggene, dypt i skyggene, likevel – hver på sin måte som frie menn – klarte de å møte livet uten bitterhet. Nettopp det at Ludvig Karlsen bokstavelig talt reiste seg fra rennesteinen, gjorde at han hadde en integritet mange av hans mer blendahvite forkynnerkolleger mangler. Ludvig Karlsen gråt ikke for de utslåtte, han gråt med dem og møtte aldri folk med hender fulle av pekefingre. Ludvig Karlsen visste hva det ville si å falle på kne, for i det hele tatt å klare å reise seg igjen. Og nettopp synet av ham på kne gråtende og bedende sammen med alkoholikere og narkomane var noe som gikk igjen i hele hans predikantvirke. Kanskje var noe av hemmeligheten at han aldri sto og ruvet oppe på plattforma, han sto alltid midt i blant de han forkynte for. Han sto aldri i veien for Gud. Den dyslektiske tateren snakket fra kjelleren av mennesket på et språk alle kunne forstå.Det var vanskelig ikke å se Jesus når man snakket med Ludvig Karlsen, og han hadde en egen evne til å sanke sjeler for sjefen der oppe blant folk og på steder der forkynnere flest ville bakket ut. En smått legendarisk historie er fra Hedmarktoppen, der pinsevennene hver sommer samles for lange møteserier. Et år hadde noen ungdommer fra Hamar drukket seg sterke og ølmodige, og skulle sent en natt røffe opp stemningen blant de troende. Vaktene på plassen visste ikke hva de skulle gjøre, og tilkalte til slutt Ludvig Karlsen. Hele episoden endte med at flere av trøbbelmakerne ble frelst. I Bibelen står det noe om man skal gå ut blant tollere og syndere. Dette var noe Ludvig Karlsen etterlevde. Det å tro i Norge er i dag blitt gjenstand for ganske mye innavl. De kristne står på sine bedehus og forkynner for hverandre. Ludvig Karlsen var ikke en hører, han var en gjører. Han var der menneskene var, og det står enorm respekt av hans innsats for rusmisbrukere på evangeliesentrene. På mange måter framsto han som en hel Frelsearmé på egen hånd. Derfor blir det bare trist og direkte smålig å høre mumling om økonomisk vinning. Mitt inntrykk var at Ludvig Karlsen døde som han levde: Full av en grunnleggende forståelse for at ingen mann er høyere enn sin egen fallhøyde, og at ikke noe menneske kan eie mer enn det kan gi bort.