Skal vi legge ned 8. marstoget fordi noen ikke får til sitt politiske prosjekt? Det vi klarer å tyde ut av støyen i forbindelse med lanseringen av boka «Femkamp», er at deltakerne i prosjektet sutrer over at de personlig ikke får lagt flere premisser for feminismen i Norge. Sjøl om de har prøvd og prøvd, og gitt ut flere bøker og blader, så kommer de ikke et skritt lenger, og det er vår skyld. Det er vi som står i veien for sola. Gammaldagse og upopulære som vi er, enten det gjelder 8. marstog, Kvinnefronten eller Kvinnegruppa Ottar. Det har alltid vært kontroversielt å bedrive kvinnekamp. Suffragettene blei fortalt at de var dårlige mødre, at de var bitre, ubegjærlige og ukvinnelige, og de krevde ikke annet enn det vi oppfatter som en selvfølge i dag. Men det er prisen, jenter, for virkelig å rokke ved noe i dette samfunnet. Det er ikke Kvinnegruppa Ottar som har skapt den stigmatiserte feministen, men vi nekter å bruke verdifulle krefter på å distansere oss fra det. Mens vi snakker om gamledager, så er det jo en historisk pussighet at de første organiserte feministene var nødt til å forkle sine kampgrupper som litteraturforeninger og syklubber for ikke å bli fengsla og fratatt barna sine. Etter 150 år med kvinnekamp, der kvinner og feminister har tatt stadig mer av det offentlige rom, er feministiske syklubber igjen i vinden. Denne gangen er det ikke øvrigheta, men «de nye feministene» som forlanger at kvinneklubber ikke skal mene noe farlig.