Rekonstruerer Rulle

Hans Petter Sjøli (tekst) og Janne Lindgren (foto)

Jon Arne Corell har siden han sammen med venner som Steinar Ofsdal, Carl Morten Iversen, Lars Klevstrand, Kari Svendsen og Lillebjørn Nilsen ga ut plata «På stengrunn» i 1973, sunget sine sanger basert på Rudolf Nilsens (1901-1929) dikt. Rundt omkring i det ganske land har Corell gitt liv til klassekampdikteren; vår kanskje fremste arbeiderlyriker gjennom tidene.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Om fellesskap

[]

Vi startet dagen i det norskeste av det norske. Barnas Holmenkolldag representerer en oppbyggelig og «god» nasjonalisme. Barna opplæres i nasjonens basale verdier, og det i en av nasjonens absolutte helligdommer. Opp om morran; ut i vær og vind. Kollen er en moderne utgave av fjord og fjell – naturens katedraler – og selve hoppbakken er kabaen; en slags origo i det nasjonale system.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Junkie-helvetet

Knut Ameln Hoem

Det livner til i bakgården. Under snøen lyser en tom halvliters Litago med banansmak. Favorittdrikken til alle junkiene i Oslo er et sikkert vårtegn. Ja, innimellom har jeg inntrykk av at de bærer Litago-kartongen som et adelsmerke. Vi har noe sammen; Fornedrelsen, sprøytespissene, sjukdommen, suget, prostitusjonen, ranene – og smaksatt kumelk fra Tine Meierier. Hva er det med denne byen? Jeg har bodd i Berlin, i Stockholm og i Bergen. Aldri har jeg sett så mye oppsamlet elendighet som på Torshov i Oslo. Mange vil sikkert se kvaliteten i å leve med lidelsen så tett innpå kroppen. Memento Mori! Vi skal alle dø. Noen før, andre senere. For andre symboliserer kanskje den norske junkien raseringen av velferdsstaten og liberalismens frammarsj i Europa. Junkien kaster nødvendige svarte skygger i denne fargerike bydelen. Faktum er at det ikke er særlig fargerikt her. Arbeiderklassen flytter til forstedene. De rike går ikke på Soria Moria kino. Tilbake på Torshov sitter vi, da. En skokk unge, urbane mennesker i etableringsfasen sammen med et fugleberg av narkomane, som setter pris på gangavstanden til Plata og Oslo S. Men alt dette er selvsagt bare et spørsmål om tilvenning. Kona mi jobber i Kongens gate. Hun setter seg automatisk helt framme på trikken hjem. For hun vet at bakerst i vognene har junkiene sitt daglige ettermiddagstreff. Sønnen min vil alt fra barnehagealder være fortrolig med halvdaude vrak med knekk i knærne og død i blikket. Kanskje er han blitt miljødetektiv og plukker Litago-kartonger når barnehagen går tur langs Akerselva. Etter hvert så får vel også jeg meg noen venner som går på heroin. De får navn og ansikter. De forteller om da de stakk fra den trangsynte småbyen, fra jævlige familieforhold og urimelig høye priser på stoff. En del setter også barn til verden. Barn som før de er fylt ett år får være med foreldrene på ranstokter. Barn som gjemmer mat under overleppa, fordi de ikke vet når de får noe neste gang. Barn, som for lengst har sluttet å skrike, fordi de vet at det ikke hjelper, leser jeg i Aftenposten. Barn, som blir født med foreldrenes sjukdom og abstinens i blodet. Nei. I lyse stunder har jeg virkelig sett for meg at vi kunne bli boende her. Min generasjon skulle slå ut veggene i de trange toroms leilighetene og vise at det slett ikke er naturgitt at vi skal fordufte ut til Lambertseter og Smestad før ungene begynner på skolen. Jeg har ikke overskudd til å ta stilling til så svære problemstillinger akkurat nå. Akkurat nå lurer jeg på om narkomiljøet har en policy på ikke å slenge brukte sprøyter i nærheten av barnehager. Jeg håper det, kjære junkie-naboer. For deres skyld. For om dere til høsten slenger så mye som en svidd teskje i nærheten av barnehagen til sønnen min. Da kommer jeg til å bli atskillig mer livstruende enn den giften dere har sprøytet i dere. Bokanmelderen og radiomannen Knut Ameln Hoem skriver om hverdagen som hjemmeværende pappa på Torshov i Oslo.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn