Jeg – en fashionfeminist
- Mediefeminister, tabloidfeminister, skribentfeminister, urbanfeminister, selvrealiseringsfeminster, livsstilsfeminister, yuppiefeminister, fashionfeminister. Alt sammen er ny-ord som har stått på trykk i Klassekampen i løpet av de siste ukene. Og det skal ikke mange hjerneceller til for å skjønne at det ikke er hedersbetegnelser det her er snakk om. Nå kunne jeg lett bestemt meg for at det ikke er meg de forskjellige Klassekampen-artiklene snakker om. Så så, Helle, det er nok Signy Fardal de gjør narr av. Ikke ta det personlig. Men det er akkurat det jeg har tenkt å gjøre, ta det personlig. Tabloid-medie-skribent-feministen, det er meg. For fem år siden evakuerte jeg og en haug andre jenter tabloidene da vi lanserte RåTekst. Båret frem av fittstimen ble vi beæret med mye interesse og nysgjerrighet, en del begeistring, og en del surmuling. Svære fargebilder av blondiner som smiler gjorde oss kanskje til et lett bytte for dem som ville redusere alvoret i prosjektet. Og jeg burde nok beklaget meg over å ha blitt misbrukt av kyniske tabloid-desker. Men det har jeg ikke tenkt å gjøre. Det var deilig å dekke to sider i Dagbladet med et stort smil og solskinn i håret, mens en veldig kjent forfatter, tror det var Dag Solstad, ble avspist med et lite sort-hvitt-bilde nederst i hjørnet. Det var fett. Rett og slett. Siden har jeg jobbet i avis, radio og tv. Jeg skriver en spalte i Klassekampen. På grunn av det er det noen som vet hvem jeg er. Av og til får det meg til å føle meg litt viktig. Det er digg å føle seg viktig. Fashionfeministen, det må være meg det også. Jeg elsker moteklær. Her forleden kjøpte jeg et par knall-grønne pumps. For det er grønt som gjelder nå. Grønt er det nye gult. Jeg blir lykkelig når jeg tenker på de grønne skoene som står hjemme i skapet og venter på våren.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn