Av alle ting befant jeg meg på skitur sammen med slektninger. Tre kilometer inn på «vidda» slo vi leir. Opp med termos og mariekjeks. Og Dagbladet. Jeg ble ikke sjokkert av nyheten om Kurt Cobains død. Hadde jeg vært et par år yngre hadde jeg kanskje grått. Kanskje hadde det noe med settingen, for nyheten Kurt Cobains død ble for meg en temmelig surrealistisk affære. Snø, appelsiner og genetiske relasjoner har ikke mange tangeringspunktene med rockbandet som definerte det tidlige 90-tallet. Men jeg skjønte, tror jeg, at nyheten medførte et tidsskifte. Og jeg husker at jeg tenkte, tror jeg, at nå var tiden inne for noe etter min smak. Cobains død var tragisk; grungens død var det ikke.